Ville dette vært drømmemannen?

Kanskje det var lettere å leve i vikingtida? Hedda M. Moen ved Rosthaug videregående skole har illustrert kåseriet til Ingebjørg Flaata Bjaaland.

Kanskje det var lettere å leve i vikingtida? Hedda M. Moen ved Rosthaug videregående skole har illustrert kåseriet til Ingebjørg Flaata Bjaaland. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

«Hadde jeg vokst opp i vikingtida, hadde livet vært skikkelig digg.» Det skriver kåsør Ingebjørg Flaata Bjaaland.

DEL

RosthaugspaltenEn norsktime i september innser jeg det – jeg har blitt lurt, snarere bedratt. Og ikke av hvem som helst, men av mine aller nærmeste – venner og familie. Norrøn tid var temaet i timen, og da skal jeg si deg jeg lærte en sannhet eller to om de som skal være meg nærmest. Rett og slett skuffet er jeg.

«Du skal være takknemlig for å være kvinne i dag, og ikke før i tida. Da skal jeg love deg at ting ikke var så grådig bra», ville en av mammas moralske taler starte. De hadde som regel blitt utløst av en sliten Ingebjørg som ikke orket å gjøre ferdig matteleksa da hun kom hjem fra skolen. «På den tida var kvinners eneste oppgave å se søt ut, gjøre mannen til lags og føde et par, tre sønner», ville den så fortsette til hun kom fram til poenget sitt: I dag har du muligheter, det hadde du ikke før - grip dem! Ja, det har ikke manglet på motiverende taler her i gården – bare synd de ikke stemmer. Ok, det er både vel og bra å ha muligheten til å gjøre det du vil i livet, det er bare veldig, veldig slitsomt. Jeg må finne drømmeyrket, få amazing karakterer og jobbe i det yrket i 40 år. Og midt oppi det hele må jeg finne Mr. Perfect og starte en familie, få to unger helst. Vi skal bo i LA, tusener av kilometer fra nærmeste familie i Norge, i en smashing villa ved siden av Kim Kardashian og Justin Bieber.

En annen ting jeg lærte om familien min er at jeg, egentlig, ikke betyr noe for dem. Ja, det er helt sant. I vikingtida ville familien tatt hevn om noen gjorde deg vondt – og ikke bare hevn, men blodhevn. Opp igjennom årene har jeg opplevd en god del ubehageligheter hvor folk ikke har vært så snille, men hva har min kjære mor og far gjort? Ikke en dritt. I beste fall har de tatt en telefon og pratet med dem det gjaldt, men det er det. For i denne familien «prater vi om det». Hva om jeg sa at jeg ikke ville prate om det? At jeg heller ville at pappa møtte opp på døra deres med en gjeng buffe karer og ga dem en skikkelig lærepenge? Ja, da ville jeg mest sannsynlig bli møtt av en noe usikker latter etterfulgt av mamma som skrur volumet på TV-en ytterligere opp. Hadde de virkelig brydd seg om min velvære, så hadde de tatt turen.

Nå som familien har fått gjennomgå, er det tid for de ikke-så-gode vennene mine. I «the good old days» som jeg nå kaller det, ville ikke vennene mine omgås folk jeg ikke liker. Mine fiender hadde vært deres fiender også. I dag er det ikke uvanlig at jeg ser min bestevenninne konversere med ei som unfollowa meg på Instagram i forrige uke. For en venn hun er, tenker kanskje du. Og jeg er helt enig. Skulle trodd hun hadde nok respekt for meg og mine følelser til å holde seg unna disse folkene, men nei, da. Greit nok at jeg dro på jentekveld med hun som kalte henne hore på Facebook i 9. klasse, men for å være helt ærlig, så tror jeg de bare har misforstått hverandre. Hvis jeg liker henne, så må da hun også det – er det ikke våre felles interesser og verdier som er grunnen til at vi er venner i utgangspunktet?

Hadde jeg bare levd for 1000 år siden, hadde jeg unngått alle disse problemene. Livet hadde rett og slett vært skikkelig digg. Fuck dem som sier alt er bedre nå – det er lureri på det groveste. Fra nå av vet jeg hvor jeg skal sette standarden, og det er i vikingtida.