Gå til sidens hovedinnhold

Til og med Jonas skrøt av Siv! Det kan mange lære av - skille sak og person

Dagens leder

Siv Jensen har takket for seg etter 15 år som partileder i Frp. Hun rakk også å være finansminister i 6,5 år. Med andre ord; hun har vært en av landets fremste politikere i nyere tid og har skrevet seg inn i historiebøkene. Der vil hun bli omtalt sammen med en rekke andre framtredende politikere – både fra samme parti og alle andre partier av en viss størrelse.

Hun fikk mye skryt av sine egne selvsagt, men det er også verdt å minne om at hun også fikk skryt fra politiske motstandere. Jonas Gahr Støre (AP) for eksempel. Han skrøt av Siv – til tross for at Frp og Ap i den politiske hverdagen har vært som hund og katt. Så til alle de som har ønsket Siv dit pepper'n gror og enda lenger. Kanskje er hun faktisk en veldig hyggelig person?

Vi skal ikke se bort ifra at Siv og Jonas har et godt kollegialt forhold, selv om de er sterke politiske motstandere rent profesjonelt. Her har mange mye å lære, for det handler om å skille sak og person. Det gjelder både våre lokalpolitikere og det gjelder folk flest når vi deltar i diskusjoner med mennesker som står for et helt annet syn enn det vi selv mener er riktig.

Å være partileder er en krevende jobb, uansett hvilket parti det gjelder. Arbeiderpartikjempen Haakon Lie (1905 – 2009) sa at «Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole» – og det hadde han rett i. En partileder må hanskes med indre stridigheter, ta oppgjør, forene og finne kompromisser. De vil være skyteskive når ting går galt og de må være rause med alle sine, når ting går bra. De må regne med å bli hånet, ledd av, truet og forfulgt verbalt og noen ganger må de også ha livvakt fordi noen sysler med tanken om å angripe dem. De må ofre mye personlig også. De må også regne med å være tilgjengelige hele tiden, i tillegg til å være en drivende kraft og holde seg oppdatert.

På plussiden er det selvsagt at de har stor påvirkning på partiets politikk og er de heldige får de kanskje sitte i regjeringen. Sammenlignet med næringslivsledere tjener de imidlertid dårlig og fordeler man lønnen ut på antall timer er de nær minstetariffen. Partiledere kommer og går, men de setter alle spor etter seg – om ikke annet så i eget parti. Å være partileder er så visst ingen søndagsskole.

Kommentarer til denne saken