Gå til sidens hovedinnhold

Ti år siden den lange fredagen i Oslo og på Utøya

Kommentar

Domkirkeuret fikk også merke sprengkraften i den voldsomme bomben som gikk av i Oslo fredag 22. juli kl.15.26. Klokken stanset, slik det meste stanset i Norge den dagen og den helgen.

Det ble aldeles for mye av det vonde for altfor mange. Og vi merket det i gatene rundt Regjeringskvartalet og i hele Oslo sentrum. Om ikke alt stanset, så gikk menneskene saktere, snakket lavere sammen, og viste en vennlighet mot hverandre som var merkbar. Og svært mange hadde retning mot Stortorget og Oslo Domkirke. Å kjøre inn til Domkirken lørdag morgen fra Vikersund gjennom Ringerike, forbi Utøya, var også ufattelig og ubegripelig trist.

På vei til Domkirken gikk jeg innom Stortinget hvor jeg på den tiden var ansatt som Stortingsprest. Jeg ble vinket inn til Stortingspresidentens kontor, hvor vi var rådløse og fortvilede alle sammen. Vi fordelte oppgaver og hørte på hverandre. Det er den eneste gangen jeg som Stortingsprest spurte: «Nå er fortvilelsen så stor at jeg ber om å få be en bønn». Jeg ba for ofrene og deres nærmeste, for hjelpemannskaper og landets ledelse, og sluttet bønnen med «Kyrie Eleison», Herre, miskunne deg over oss.

Så gikk jeg nedover Karl Johan til Domkirken.

Da vi åpnet Domkirken lørdag morgen strømmet mennesker inn. Barn, ungdom, voksne og gamle med ulik etnisk bakgrunn og med forskjellig tro. I løpet av dagen hadde mer enn 10 000 mennesker tent sine lys, og svært mange hadde lagt ned sine blomsterhilsener på utsiden av kirken. Jeg har aldri sett så mange gråte i kirken. Jeg har aldri hørt så mange hviske frem til hverandre sitt sinne, sin protest og sine savn.

Og der var vi – sammen – for å dele fortvilelsen og rope ut våre spørsmål: Hvorfor? Midt på dagen satte jeg meg noen minutter alene i sideskipet i kirken, og fant frem den salmen jeg alltid leser på de vonde dagene, skrevet av Svein Ellingsen. En bønn, av en mann som vet hva det vil si å miste et kjært barn:

Midt i alt det meningsløse

som vi møter her på jorden,

blir vårt hjertes skrik til bønn.

Gud, vi roper: Om du finnes,

finn oss, redd oss når vi synker

i vårt eget tomhets-mørke.

Det som skjedde i Domkirken i dagene og ukene etter 22/7 skjedde i stor grad også over hele resten av landet. Prester, diakoner og frivillige holdt kirkene åpne, gav tilbud om å tenne lys og å samtale med mennesker etter behov, slik også Human-Etisk forbund gjorde kjent sine tilbud om samtale og hjelp.

De som kom til Domkirken valgte ofte å sitte alene og vise medfølelse med ofrene i Oslo og på Utøya. Alle sørget på sin måte, enten ved å ha med en blomst, tenne et lys, sende en god tanke, gråte eller rette fortvilte bønner til Gud. Vi er så forskjellige som mennesker, og uttrykker derfor også våre følelser på forskjellig måte. Det lærte vi i alle fall noe om disse merkelige ukene sommeren 2011. Og det gjorde inntrykk å møte blikkene til de som strømmet inn i kirkene våre disse ukene. Alvorlige mennesker, kjempende mennesker, gutter og jenter som akkurat hadde fått høre at bestevennen var blant de omkomne. Men også mennesker som gjennom denne tragedien fikk vekket til live gamle sorger, tunge krenkelser, vonde traumer og andre erfaringer av ond og brå død som hadde vært deres hemmelige, ubearbeidede byrde i altfor lang tid.

En kvinne kom bort til meg med tårene rennende ned over kinnene. Hun ønsket å gi meg et lite ikon, et bilde av Maria og Jesus, til å legge i hånden. «Kan ikke du, som prest her, plassere dette på et egnet sted i kirken – eller aller helst gi det til en som virkelig trenger det?» spurte hun. Jeg takket, ruslet videre med det vesle ikonet i hånden, og oppdaget at det stod tre ord på det: «Gi ikke opp!» Noen minutter senere møtte jeg blikket til en tydelig sorgtynget kvinne. Jeg spurte om det var noe jeg kunne hjelpe henne med. Hun var så redd for datteren sin, sa hun, så inderlig redd for henne. Hun hadde vært på Utøya og hun visste ikke om hun levde. Hva var mer naturlig enn å gi henne det vesle ikonet, fortelle henne hva jeg hadde fått noen minutter tidligere, for så å lese for henne: «Gi ikke opp!» Hun tok imot, trykket det inn i hånda si, og gav meg et takknemlig blikk.

Alt ble annerledes i dagene etter 22. juli. NRK måtte gjøre om alle sendeplaner, og det sommerlette måtte vike plassen for et dypt alvor. Også morgenandaktene måtte gjøres om, og jeg ble av NRK spurt om jeg på kort tid kunne skrive nye morgenandakter til de påfølgende dagene. Det er ved slike anledninger vi som prester lener oss på et budskap som tåler de mørkeste dagene. Det er i slike tider det er meningsfullt å hvelve en bue fra Jesu langfredag til våre lange fredager.

Etter at jeg hadde holdt morgenandakten på NRK fikk jeg en telefon. Det var far Sverre til Monica Bøsei, også kalt «Mor Utøya», som på tragisk vis hadde mistet livet på Utøya. Sverre Bøsei hadde hørt hva jeg sa på radioen, og han hadde behov for en samtale: «Det går ikke bare på livet løs i slike dager,» sa han. «Det går på troen løs for mange av oss.» Han bad meg om å fortelle dette videre, og gjerne hilse fra ham. Og så begynte han å snakke om noe av det jeg sa i den morgenandakten mandag 25. juli om morgenen, som jeg derfor referer i sin helhet her:

«Kjære alle sammen! Dette har vært en fryktelig lang helg for altfor mange mennesker over hele landet vårt. Innpå 50 000 mennesker har vært innom Oslo domkirke de siste tre dagene. Mange har ropt: «Hvorfor?» og mange har vært sinte og såre i sin sorg. Som prest har jeg vært inderlig glad for at den kristne tro aldri har vært noen lykkereligion med løfte om fravær av lidelse og sorger. Halvparten av bibelens salmer er klagesalmer. Job var så fortvilet over sine tap at han forbannet den dagen han ble født, og Jesus avsluttet sitt livs lengste fredag med å rope: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

Derfor er jeg, tross alt, glad for at sørgende kvinner og menn har strømmet til landets kirker i disse nødsdagene, i tusenvis. Ikke fordi de blir lovet svar på ubegripelige spørsmål, men fordi våre kirker er store nok og solide nok til å la alle slags følelser og rop få komme til uttrykk. Og vi som prester kjenner den samme trang som alle sørgende til å dele ropene. Vi er fortvilet, alle sammen. Gang på gang ber vi jo i våre gudstjenester:

«Fra en ond og brå død.

Fra ulykker og ødeleggelse.

Fri oss, kjære Herre Gud.»

Slik ber vi, og så skjer dette likevel. Dette er tider da også presten har mye mindre å si og mye mer å lytte til. Det er tider da prester mer må øve seg på å se mennesker enn å kunne forklare gåter. Dette er tider da den eneste sangen presten og organisten kan stemme i er klagesalmer. Og mange av de som har kommet til kirken denne helgen har ant at det er lov til å rope ut fortvilelse og å synge klagesalmer. Vi har ant at Gud tåler det. Ja, vi vet noe om at Gud selv er prøvet i lidelsen og derfor kan komme oss til hjelp. Bare en lidende Gud kan hjelpe lidende mennesker. Derfor synger vi «Kyrie Eleison», Herre, miskunne deg over oss. Og den Gammeltestamentlige menighet sang sine klagesalmer, for eksempel salme 44 som vi også kan rope ut nå:

«Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?

Våkn opp, forkast oss ikke for alltid!

Hvorfor skjuler du ditt ansikt,

hvorfor glemmer du

vår nød og vår trengsel?

Vår sjel er bøyd i støvet,

Vår kropp ligger trykket til jorden.

Reis deg og kom oss til hjelp,

fri oss ut for din trofasthets skyld!’ (Salme 44, 24-27)»


I samtalene som fulgte fortalte Monicas far, Sverre Bøsei fra barndommen sin. Om oppveksten på Grünerløkka i Oslo, og om hvordan han og kompisene om vinteren gikk til Frelsesarmeen i Nordregate når de frøs på beina. Det var noe trygt og godt over disse lokalene, og over musikken som ble spilt der. Særlig ble han grepet av Lapp-Lisas sang “Barnatro”. Og nettopp dette har vært Sverres tro i alle år, en barnetro for et voksent, alminnelig liv. Gudstroen har vært tryggheten i livet, og aldri har han slitt med vanskelige bilder av Gud. Ikke før nå!

“Men nå er jeg så livredd for å miste barnetroen min. Hvis det er slik at terroristen ba til Gud om at planen hans skulle lykkes, vil ikke jeg be til den samme Gud. Skjønner du at jeg er redd for å miste troen?”

Britt og Sverre Bøsei er blitt svært gode venner og har lest denne artikkelen.

Hver gang jeg har besøkt dem nord for Skedsmo har de tent lyset ved det vakre bildet av Monica. Intet sorgarbeid kan gi dem Monica tilbake. Ingen tro kan gi dem forklaringer som duger. Ingen prest kan gi dem trøst med lang nok holdbarhetsdato.

For Sverre har tryggheten i å være sint og å rase ut mot Gud vært en trøst. Jeg er ikke bare sint, men langsint, sier Sverre. For Sverre har det også vært god mening i å kjempe for en ny våpenlov, gjøre noe aktivt.

For Britt har ikke troen på samme måte gitt trøst. Hun har båret smerten med verdighet og varme som kvinne og mor. Hun har dekket bord til ære for Monica og tent lys ved bildet av Monica når alt har vært som mørkest.

Å, hvor jeg føler med alle etterlatte etter de som ble brutalt og dødelig rammet for ti år siden. Å, hvor jeg også roper på Gud: Kom nær med trøst og håp og livsmot!

Kommentarer til denne saken