Takk for at du gidder, Masud

Av

I helgen måtte Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsperson Masud Gharahkhani bli personlig. Først da kom støtten fra den tause majoritet. 

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. (Drammens Tidende) Gharahkhani kunne i helgen fortelle sine Facebook-følgere at han har telt på knappene om han orker å fortsette som partiets innvandringspolitiske talsperson.

Årsaken er at belastningen tidvis blir for tøff. Beskyldningene fra hans egne, folk på venstresiden, om at han er «inhuman», en «møkkflekk» i partiet, en «Frp-er» og en som «trekker stigen opp etter seg», går innpå han, som han skriver i innlegget.

Gharahkhani, drammenser med røtter i Iran, har markert seg som en tydelig stemme i innvandringsdebatten. Han er prinsippfast, tydelig og har sørget for at Arbeiderpartiets politikk på området er kunnskapsbasert og konsekvent. Mye av partiets innvandringspolitikk er basert på samfunnsdebattant Sylo Tarakus tankegods, også han fra Drammen, som insisterer på å legge asylinstituttet, FN og flyktningkonvensjonen til grunn for politikken. Derfor kan man også tillate seg å være streng.

Denne gylne middelveien i asyl- og innvandringspolitikken har vært helt nødvendig i et parti som favner så bredt som Ap, fra de som like gjerne kunne stemt SV til de som kunne vippet over til Frp.

Også da Martin Kolberg var partisekretær på 2000-tallet og skulle knekke Frp-koden, ble ordet streng tatt i bruk. Det var ikke nødvendigvis en endring av innvandringspolitikken, men mer en tydeligere beskrivelse av hva Ap allerede stod for.

Men for noen blir det for mye system. For strengt.

Derfor ble det ramaskrik da Masud Gharahkhani glemte å si «human» da han skulle presentere partiets nye asyl- og flyktningepolitikk i en debatt med Frps Jon Helgheim i 2018. Denne komboen av hard og myk var visst ikke så enkel, likevel.

Nå raser nemlig debatten igjen. Om hvorvidt Norge skal hente sårbare barn og unge fra Moria-leiren på den greske øya Lesvos. Fagbevegelsen og store deler av venstresiden har engasjert seg sterkt seg i saken, som nylig fikk støtte fra 19 tidligere statsråder, deriblant tidligere statsminister, liung og nylig avtroppende generalsekretær i Europarådet Thorbjørn Jagland som skrev innlegg i Aftenposten.

De mener at Norge har et spesielt humanitært ansvar, og må handle nå. Noe annet ville være hjerterått.

Gharahkhani på sin side har sagt at det ikke nødvendigvis er de som befinner seg i Moria, som står først i flyktningekøen. Uansett hvor grusomt det er der. De kommer nemlig fra land som ikke har krav på beskyttelse, og risikerer å bli sendt hjem igjen.

Derfor har Gharahkhani rett. Det beste systemet for å ta imot kvoteflyktninger, slik Norge har forpliktet seg til, skjer gjennom FNs høykommissær. Det er dette apparatet som gir den beste kvalitetssikringen av hvem som har et reelt beskyttelsesbehov, og som bidrar til at risikoen for å måtte sende folk tilbake, blir mindre. I tillegg er det viktigere enn noen gang at Norge bistår med finansiell og materiell støtte til flyktningeleirene, et arbeid som bør trappes opp.

Gharahkhani gjorde ikke annet enn å forfekte Arbeiderpartiets politikk da han deltok på NRK Debatten for et par uker siden. Han svarte et tydelig nei på spørsmål om det var aktuelt å hente barn fra Moria. Begrunnelsen var like klar: Ap ønsker å hjelpe de som er anerkjent som flyktninger.

Likevel ble det bråk. Sjikanen satt løst, mens støtteerklæringene var få. Sist uke så Ap-ledelsen seg nød til å snu etter stor uro blant Ap-ordførere i flere storbyer. Nå heter det at partiet vil øke antallet kvoteflyktninger fra 3000 til 3500. De ber samtidig FN vurdere om noen av disse kan hentes fra Moria-leiren.

Selv om Gharahkhani forsøker å late som noe annet, har han nok en gang blitt hanket inn av venstresiden i partiet. Det ble for mye system. For mye streng, og for lite humanisme. Samtidig satt den tause majoritet stille i båten.

Om det er realistisk å hente folk fra Moria via kvotesystemet, gjenstår å se. Frp kaller det en bløff, men signalet er tydeligvis nok til å roe ned gemyttene på venstresiden i Ap.

Balansen er gjenopprettet, men for Gharahkhani, som har blitt selve symbolet på den harde linjen i partiet, er det et tungt personlig ansvar å bære. Uansett hvor solidarisk og rettferdig politikken i realiteten er. Og hvor er den tause majoritet?

Gharahkhani er viktig for Arbeiderpartiet. Og for norsk politikk. Vi trenger politikere som tør å dra en av de mest polariserte debattene mot midten, og som tør å bruke hodet.

Derfor er det bra at han fortsetter i rollen som innvandringspolitisk talsperson. Det er likevel litt trist at han må bli personlig og nærmest true med å trekke seg, før den tause majoritet kommer på banen. I helgen har nemlig støtteerklæringene strømmet på, både fra partikolleger og folk flest, fra drammensere og landet for øvrig.

For å sitere en av dem, på vegne av flere enn dine egne: Takk for at du gidder, Masud!

Les også:

Artikkeltags