Gå til sidens hovedinnhold

Vegard Hansen – Det ble i hvert fall ikke corner

Artikkelen er over 5 år gammel

Det var en vidunderlig serieåpning – en perfekt kveld. En kveld jeg hadde drømt om, en sånn kveld jeg lever for. Nesten to tusen mennesker, 3050 i toppform, kveldskamp og flomlys. Og godt spill, drama, tre mål og tre poeng.

(Drammens Tidende)

MJØNDALEN: I dag møter MIF, Strlmmen på Isachsen Stadion. Kampen føler du direkte her!

– Vi skal ikke sette inn en ny spiss’a? sa Bjarne på 0–1 etter en drøy time.

– Og Fuhre ned på kant og Jonathan inn på midten.

– Hvilken spiss? spurte jeg.

– Pelle, sa Bjarne.

Fire minutter senere fikk han ballen inne i boksen. Han dempet den vakkert på brystet for så å sparke den ned i hjørnet. Han ja: Amahl Pellegrino. Pelle.

Bjarne sitt forslag. Bjarne sin mann. Bra mann.

Rett etter danset Mathias seg fri på venstre for andre gang på to minutter og serverte en pasning med kjærlighet og presisjon. Til Hellum, som banket læret – hardt og utagbart – opp i tverrliggeren og inn i målet.

Spennende type denne Hellum – med et uhyre presist venstrebein. Bare 18 år gammel.

Mer om det en annen gang.

Garantert.

Kristiansund var allerede halvdøde, men for å være helt sikre ga vi ballen til Jokke – rettvendt og alene på tjue meter. Lars taklet Sivertsen til sykehuset og ballen til Jokke.

Jokke var på skuddhold. Månsson var på halvdistanse. Det gikk som det måtte gå.

Det å sparke til en ball høres ikke umiddelbart veldig vakkert ut. Men noen ganger er det det. Noen ganger kan fotball være kunst. Som da Jokke curlet ballen i en nydelig bue – over Månsson og ned i det deilige, deilige nettet.

Ingen annen OBOS-spiller kunne gjort det bedre akkurat da. Et glimt av klasse, over alle andre. Det hadde ingenting med flaks å gjøre – ren presisjon.

Det er det jeg sier, Kenneth; det venstrebeinet er ikke så verst.

Det kan brukes til litt av hvert, for eksempel å skyte baller i krysset.

Etter kampen mot Kristiansund føltes det som om kroppen var omtrent i vater. Savnet etter Tippeligaen var nesten borte.

Men så dro vi til Sandnes.

Hvor nederlaget reiv i nesa allerede etter to minutter. Eriksen skar inn og skjøt – innom Ulrik og via stolpen - før balljævelen snek seg inn i målet. Selvfølgelig. Det var den dagen.

Det ble i hvert fall ikke corner, Ulrik.

Faenskapet fortsatte med at 4. dommer nektet å gripe inn da dommeren ga Sandnes vårt innkast. Som de tok raskt, kjørte overgang og satte i mål.

Han sto to meter unna og var nødt til å se det. Alle så det. Stevie Wonder ville sett det.

Det var så jeg holdt på å gi ham en hel volley i ræva bare for å sjekke om han var våken.

Heldigvis fikk jeg summet meg, og kom på at vold løser ingenting.

3–0 kom rett før pause og gjorde pausepraten vrien. – Når de kan score tre på 45 minutter, kan… Nei, glem det.

Det roet seg etter pause før det eskalerte igjen på slutten. To minutter før slutt satte de inn nummer fire før det toppet seg med at våre brune klovner regisserte et selvmål så kreativt at selv ikke de med rød nese i Cirkus Arnardo kunne kommet på noe lignende.

Det var komisk. Men denne treneren lo ikke.

Det ble i hvert fall ikke corner, Ulrik.

Skammen veltet over meg, og jeg sto der ved benken og ønsket jeg var et annet sted. Et hvilket som helst annet sted. Bare ikke der.

Men så var det slutt. Heldigvis. Så ikke noe enda verre kunne skje.

Jeg hadde det vondt sist jeg var i Stavanger-området. Det var ikke stort bedre denne gangen.

Bjarne, Marcus og jeg analyserte kampen inn i de små timer. Det var godt ikke Adrian var med – dette var ikke noe for et sart barnesinn. Det var smertefullt å gjenoppleve. Ydmykende. Flaut.

Vi penetrerte små rom med stor iver – noe som i denne sammenheng ikke er assosiert med noe positivt. For der lå Ulf og ventet, og kastet seg over oss som en ulv i en hønsegård. Vi mistet baller, ansikt og poeng. Men ikke selvtillit. For vi vet det er små justeringer som skal til. Vi vet vi kan bedre. Og vi vet at på en annen dag, av et annet slag, vil resultatet bli annerledes.

Men dette tapet var ikke noe å klage over – ingen unnskyldninger. Vi fikk som fortjent. Som bestilt. Sandnes Ulf satte opp en felle som vi ruslet plystrende inn i. Gang på gang.

03.30 var pinen over og jeg fikk noen få, såre timer med søvn.

Så ble det morgen. En ny morgen – etter fadesen kvelden før.

Sola skinte inn gjennom hotellvinduet og latet som ingen ting. Men inne på rommet var det bekmørkt. Jeg karret meg inn på badet, men skvatt nesten ut igjen da jeg så masken i speilet. Det så ut som om jeg hadde omkommet to ganger i løpet av natta. Det løp svarte streker på kryss og tvers av ansiktet og posene under øynene hang som to hårløse baller ned mot det grå skjegget. Det så ikke bra ut. Det så ikke ut i det hele tatt.

Jeg klemte litt tannkrem ut av tuben, kikket ned på dobørsten og tenkte at jeg heller vil pusse tennene med den enn å oppleve 0–5 en gang til.

Så kom jeg til å tenke på at gode lag kan også tape. Stort. Men gode lag slår alltid tilbake. Knallhardt.

Det skal Strømmen få merke. Strømmen skal få unngjelde.

Dessuten har vi et statistisk balletak på dem – med kun ett tap på 50 år.

Vi er fortsatt optimister, her er det ingen tvil. Bare håp, ingen frykt.

For heldigvis er en fotballsesong som en bok med mange kapitler. Selv om ett kapittel ender dårlig, er det ikke sikkert boka gjør det.

Så kanskje – kanskje – blir tapet i Sandnes kun en parentes når opprykket feires en gang ut i november.

Kommentarer til denne saken