Spennende – og nødvendige – tanker for idretten

Modum FK, MFK, fotball, 2. kvalik NM 2015. MFK-Hallingdal, Dennis Zhilivoda

Modum FK, MFK, fotball, 2. kvalik NM 2015. MFK-Hallingdal, Dennis Zhilivoda Foto:

DEL

KommentarDette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.Pål Lohne tente tidenes brannfakkel innen lokal idrett onsdag, da han lanserte ideen om ett felles idrettslag i Modum – Modum IL.

Lohne er innflytter til Modum, og det vil være lett for mange å kalle han historieløs. Men Lohne har også vært leder av Modum FK, og har barn som er aktive i flere idretter – som igjen gjør han engasjert i en rekke idrettslag. Det betyr høyst sannsynlig at Lohne har tilegnet seg ett og annet om den lokale idrettshistorien.

Undertegnede journalist er også innflytter, og har tenkt samme tanke som Lohne mange ganger. Kanskje har jeg ikke dratt det like langt som han, men grunnideen om å samle idretten – eller i hvert fall noen av idrettslagene – er god.

Friidretten har allerede gjort det. Hverken Vikersund IF eller Haugfoss IF har friidrettsutøvere. Orienteringen har også gjort det. Du finner ikke O-løpere med klubbdrakt fra IL Moingen eller Åmot IF. Fotballen har så vidt begynt, gjennom Modum FK. Prosjektet var ment som en toppsatsing, men har i løpet av årene vel så mye utviklet seg til en breddeklubb. Nå samles eksempelvis alt av jentefotball helt fra 13-årsalder i Modum FK.

Hvorfor er så tanken om å samle idretten riktig? Lohne har pekt på mange av fordelene allerede: Nye arbeidsplasser, kontinuitet, felles økonomi og anleggsstrategi, samling av fagpersoner og mindre behov for utallige styreverv i dagens klubber.

For det er ikke å komme unna: Det blir stadig færre idrettsutøvere. Selv Norges Fotballforbund melder om nedgang i aktive utøvere. Dette betyr igjen færre å spille på for å sitte i styret, til å være trener og til å gjøre høst- eller vårdugnaden på idrettsplassen. For mange foreldre – særlig – sitter de gjerne i styret i én klubb, er trener i en annen og på dugnad for en tredje. Rett og slett fordi barna er aktive innen både friidrett, håndball og fotball. Det er heller ingen hemmelighet at det finnes idrettslag i Modum som sliter med å få på plass godkjente styrer.

Hadde idretten samlet seg ville det trolig vært flere å spille på. I stedet for 10-12-15 – ja kanskje enda flere – hovedstyrer, med like mange undergrupper hver, ville det vært ett hovedstyre og gjerne bare én undergruppe for hver idrett som finnes. De mange som tidligere satt i styrene kunne i stedet bidratt som trenere, lagledere, smørere, eller til å produsere snø i alpinbakken. I tillegg ville det vært behov for opptil flere ansatte, som hadde bistått både de store og små undergruppene fra dag til dag.

Selv har undertegnede aldri tenkt så stort som Lohne, men å samle aktivitet og definere hva de ulike idrettslagene er og skal være, kunne vært lurt. Fotball skal Modum FK ta seg av – helt fra barnsbein av. Det betyr at klubben må finne en måte å organisere seg som gjør at barna på Sysle spiller på Holemoen, mens barna i Vikersund spiller på Tangen også videre. Vikersund IF skal være skiklubben med langrenn, hopp, alpint og brett. Skiskyting fortsetter på Simostranda. Åmot må få æren av å være håndballklubben – det er tross alt i Åmot kommunens eneste godkjente håndballhall ligger. Friidrett og orientering finnes fra før, mens andre og nye idretter samles i Modum IL. Der ville det vært plass til både volleyball og boksing, for å nevne noe. På denne måten kan hovedstyret like gjerne være gruppestyre, da idrettslagene er mer spesifiserte.

Tilbake til innflytterne: Vi kan raskt beskyldes for å være historieløse. Men det er jo ikke slik at historien forsvinner selv om idretten går sammen. Historien står der, sterk og tydelig og skal bli tatt med inn i noe nytt. Den skal danne grunnlaget for at det ferske idrettslaget har noe å se opp til – enten det er historien om at Modums hittil beste fotballag har spilt i det som den gang var eliteserien (Geithus), eller at nok en skiskytter vil bli like god som Ole Einar Bjørndalen. Se bare til Sandefjord. Der er fotballen en sammenslåing av flere klubber, og du skal ikke mer enn et par år tilbake for å se at de ellers røde og blå spilte i kanarigult – fordi 100-årsdagen (eller var det 150?) til en av de opprinnelige klubbene i byen skulle markeres. Historien lever altså gjennom den nye klubben.

Konklusjonen må være at det er på tide å tenke nytt. Modum er ikke større enn at nytt også betyr helhetlig, og kanskje skal ikke hver enkelt idrett ha sitt eget idrettslag, men være del av et større fellesskap det kan trekkes veksler på.

Send tekst og bilder «

Har du en god historie, eller opplevd noe spennende du vil dele med Bygdepostens lesere? Hjelp oss å dekke hele Midtfylket!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken