Snarum Barnehage er historie. Utfordringene ble for mange; det ble for få barn og kassa gikk tom. Det siste limet i lokalsamfunnet er borte. Nå bor jeg selv på Snarum, men dette er ikke salte tårer over hjembygdas vekst og fall. Disse linjene handler mer om å se ting med et «helikopterblikk». Det fins mange slike steder i Norge og mange av dem dør. Det skjer sakte, men sikkert uten store fakter. Skriket fra dødskrampene blir ikke høye nok til å overdøve larmen fra de mer sentrale stedene i Modum og kongeriket før øvrig.

Snarum blir derfor et sted der folk bor sine stille liv i hvert sitt hus, mens vogntog og Teslaer farer gjennom bygda på vei til et annet sted. Går man en tur, går man som regel alene. Limet i slike lokalsamfunn forsvinner når samlingspunktene legges ned. Det er ikke lenger noen steder der man bare møter noen i forbifarten og veksler noen ord før man går hvert til sitt. Disse små møtene har en mye større verdi enn lengden på samtalene. Du opprettholder en viss kontakt og de du møter er ikke lenger en fremmed.

Etter hvert som møteplassene forsvinner blir argumentene for å bo på slike steder stadig færre. Kollektivtilbudet er elendig. Uansett hvor du skal eller hva du skal er bilen det eneste saliggjørende. Det er få eller ingen barn å leke med rett utenfor døra. Alle fritidsaktiviteter innebærer at foreldrene kjører. Kirken står der fortsatt, men er man ikke fast kirkegjenger er samlingspunktene rett og slett borte. Ungdom som flytter ut, og tillegger seg mer urbane vaner, lar seg neppe lokke av Holleias stille skoger eller elva som snor seg som en doven meitemark gjennom landskapet.

Veien mot den store stillheten startet et sted. Det skjedde på Snarum som i likhet med alle andre bygdelag med at skolene ble sentralisert. Så fikk folk flest bil og lot seg naturlig nok lokke av tilbudet på matbutikkene en mils vei unna der vareutvalget var større og prisene mer behagelige enn på nærbutikken. Postkontoret forsvant da folk mer eller mindre sluttet å sende brev og regningene begynte å komme digitalt. I dag får vi bare en melding og vi kan betale dem med Vipps.

Så hva er framtiden for steder som Snarum? Det er lite eller ingen ting som tilsier at trenden vil snu. Faktisk går elevtallet i hele Sysle skolekrets ned. Det er ikke mange ledige tomter i kretsen og et sted skal folk bo. Å anlegge tomter som for eksempel krever kryssing av Krøderbanen – der det går tog noen søndager om sommeren – er ikke enkelt. Det er like vanskelig å få til et krysningspunkt på Krøderbanen som på Gardermobanen. Lover og rundskriv er firekantede og de heier ikke på steder som Snarum og Sysle skolekrets.

Det neste «store» spørsmålet er hva som vil skje med bygdas forsamlingslokale? Det er ikke et sydende engasjement rundt det stedet eller. Tiden med fest på lokalet med danseband og coverlåter, blankt brennevin og matfat er ingen suksessformel for å trekke folk i hopetall i dag. Og hva skal ei bygd uten et indre lim med et forsamlingslokale? Det blir som et fjøs med tomme båser.

Nå blir det litt for lett å bare skylde på storsamfunnet for at Snarum og lignende steder dør. Det er eksempler på små steder som klarer å lage et indre lim og liv som en motvekt mot storsamfunnet og alt det lokker med. Til det trengs det ildsjeler og det er ikke så mange av dem, dessverre.

Det går an å søke trøst i Ibsens «En folkefiende» der det ble hevdet at «... at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene». Det kan sikkert stemme, men særlig morsomt er det ikke ...

PS: Når jeg setter meg på verandaen er solfylt kveld og skuer mot nord, er jeg glad for at jeg bor akkurat der jeg bor – en fredelig plett på jorden. Kanskje vel fredelig til og med.

Nok et PS: Jeg glemte visst Snarum Badstuelag – kanskje det er ut ifra kokte kropper det kan komme nok damp til å blåse nytt liv i stedet?

LES OGSÅ: Barnehagekonkurs: Driften opphørte umiddelbart