Etter minibankens død

EURO: I jakten på Euro måtte Laila Strand sette himmel og jord i bevegelse.

EURO: I jakten på Euro måtte Laila Strand sette himmel og jord i bevegelse. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Til Noresund Minibanks minne: Du var oss så kjær, og så tung å miste. Du var alltid der for oss, alltid til tjeneste døgnet rundt, på hverdager og festdager.

DEL

Skråblikk

Vi kunne bestandig komme til deg når vi trengte kontanter, og i all din generøsitet tilbød du oss etter hvert også Euro. Du var en vi alltid kunne regne med og stole på, og vi tok deg som en selvfølge. Helt til du brått, uforståelig og uten forvarsel forlot oss.

Nå er det bare savnet og minnene tilbake. Over stedet der du sto, en rød treplate med et påklistret hvitt ark med «inskripsjonen» STENGT! Selv tilføyer vi: Høyt elsket og dypt savnet.

Kurer til Tyskland

I juleforberedelsene, da det begynte å haste med å få alt i hus, var det for undertegnede viktig å få alt ut av hus. Forklaringen på denne proporsjonalt omvendte situasjonen relaterer seg til at største delen av familien er bosatt i Tyskland. Elleve av dem, store og små, står på julegavelisten. Posten med sine skyhøye portotakster har for lengst priset seg ut. Banken er heller ikke snau med sine overføringsgebyr til utlandet, men dog å foretrekke. Det vil si, alle på listen får et beløp i Euro med fritt fram å handle for. Men i år var vi i den heldige situasjon å kunne få pengene sendt med kurer. Nærmere bestemt med en bekjent som hadde ærend nettopp til den aktuelle destinasjonen Düsseldorf.

Savnet av minibanken melder seg, men vi mener å ha et godt løsningsalternativ i Sparebanken Skue som har forbarmet seg over kryllingene med bank dag på Noresund en gang i uken. Vi ringer for å høre om de kan ta med Euro. Euro? Det lyder som om bankfunksjonæren har støtt på et fremmedord – eller som om vi hadde bedt om noe så eksotisk som Zimbabwiske Dollar. Vi har ikke kasse på Noresund sier damen etter hvert, høflig forklarende, og legger for sikkerhets skyld til at man hverken kan sette inn- eller ta ut penger i denne bankfilialen. Som vitterlig sorterer under begrepet Sparebank.

Buss til Hønefoss

Neste dag tar vi bussen til Hønefoss. Med freidig mot entrer vi kassen i en av sentrumsbankene, viser pass som legitimasjon og ber om å få vekslet norske kroner i Euro. Er du kunde? Ekspedientens svar er raskt avgitt da vi må bekjenne at så ikke er tilfelle. Vi henvises til minibanken rett utenfor døren. Den leverer kun femtieurosedler. Omregnet til omtrentlig fem hundre norske kroner, og langt over beløpsgrensen per julepresang.

– Beklager, men all den tid du ikke er kunde kan vi dessverre ikke hjelpe deg.

Ny kølapp, nytt forsøk. Denne gangen for å få vekslet om til ti- og tjue sedler. Beklager, men all den tid du ikke er kunde kan vi dessverre ikke hjelpe deg. At femtisedlene er tatt ut av bankens egen minibank bare noen skritt lenger borte har ingen formildende effekt.

Det har det heller ikke i de andre bankene vi oppsøker. Etter hvert blir svaret på spørsmålet om hvor nærmeste vekslemulighet er å finne enkelt og komplisert: Gardermoen. For undertegnede, som er avhengig av busstransport, betyr dette i praksis en reise tur-retur Noresund Gardermoen på seks timer.

Vanskelig å sjekke saldo

Med bakgrunn i forsøk på hacking inn på vår aktuelle konto, har vi, i samråd med banken blitt enige om å gå fra nettbank og tilbake til brevgiro. I alle fall for en periode. Litt mer tungvint, men greit nok all den tid det dreier seg om sikkerhet. Det er bare det at man fra tid til annen gjerne og iblant også nødvendigvis vil sjekke saldoen på brukskontoen. Dette var en grei sak i minibankens tid – uttakskvitteringen leverte melding om kontoens tilstand på godt og vondt. Nå derimot må vi reise til Hønefoss eller Vikersund for å få vite hvor mye vi har å rutte med.

Bankhemmeligheter

Vi har som sagt ikke lenger bank på Noresund – en sånn god, gammeldags bank man kunne sette inn og ta ut penger i, og der barna stolt kunne levere sparebøssene sine. Vi har bank i butikk. Der må man imidlertid også være kunde – DNB-kunde for å nyte godt av den ovennevnte, og en gang selvfølgelige servicen. Men i rettferdighetens navn, som outsider kan man ta ut fem tusen kroner. Så lenge beholdningen varer. Før jul gikk nemlig begge nærbutikkene tom for kontanter.

Nå melder det seg sikkert et høyst betimelig spørsmål om hvorfor man ikke benytter sin egen bank til valutaveksling, uttak og konto opplysning. Det er fordi også den muligheten er en saga blott. Vår mangeårige bankforbindelse fant det nemlig for godt å legge ned hovedkontoret i Oslo samt alle filialer, ta med seg penga våre og flytte hele Geschäften til Trondheim. Men det skal de ha, de overholder taushetsplikten og trykker bankhemmelighetene tett til sine bryst. Det nytter nemlig ikke å komme her og komme her å få oppgitt saldo over telefon. Selv ikke ved å oppgi kontonummer, fødsels- og personnummer, i nødstilfelle muligens også blodgruppe, fingeravtrykk og DNA. Bankakademiets lover er ufravikelige.

Med taxi på hjul

Men all den tid vi nå er henvist til Gardermoen for å veksle Euro – kanskje like greit å sette seg på et fly til Trondheim med buss fra Værnes og inn til banken i sentrum for å ta ut et beløp over fem tusen kroner, veksle Euro og få saldoopplysningen på brukskontoen. Dagen har jo gått likevel. At det blir «lang dags ferd mot natt» får vi heller ta med på kjøpet. Noresund mangler nemlig ikke bare et spisested og kafé, lensmann, bank og minibank, også busstilbudet er ubarmhjertig rasert. I det her nevnte tilfellet er nattbussen eneste alternativ av dagens tre for å komme seg hjem, og har du ikke forhåndsbestilt plass via nettet må du regne med å bli stående igjen. Men hva med alle dem som ikke er på nett og ikke i besittelse av en App? Bussen kjører uansett tunnelen, det vil si avstigning på Sokna og taxi til nattakst klokken 00.00 videre til Noresund. For egen regning.

Og bare for å ha det nevnt: Sokna har ikke taxi, den må komme fra Hønefoss. Taxiholdeplassen ligger vis-à-vis bussterminalen, men bytter vi om der løper taksameteret på høyfrekvens. Altså, taxien legger seg på hjul med bussen opp til Sokna, vi stiger om til hentetakst så langt (hadde vi sittet i bilen ville det blitt vanlig og langt dyrere passasjertakst). Inkludert billettprisen på bussen kommer turen på rundt tusen kroner. Kanskje ikke så merkelig at man som frustrert krylling iblant assosierer turistbygda Krødsherad med et kjent tv-program: «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

Artikkeltags