Stolt sigdøling

SIGDØLING: Hun er stolt over å være og å snakke sigdøling. Isabelle Crow i 3STA har tro på at hun klarer å beholde dialekten selv om hun flytter til byen for å studere.

SIGDØLING: Hun er stolt over å være og å snakke sigdøling. Isabelle Crow i 3STA har tro på at hun klarer å beholde dialekten selv om hun flytter til byen for å studere.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

For meg sier dialekten ikke bare noe om hvor jeg bor, men også noe om hvem jeg er. Isabelle Crow snakker sigdøling og er stolt av det.

DEL

RosthaugspaltenEr det en ting som er viktig for meg og min identitet, så er det talemålet mitt. Jeg snakker ganske brei sigdøling. Sigdøling er en geolekt og brukes kun i Sigdal, og målmerkene inkluderer kløyvd infinitiv, som f.eks. «sitta» og «skrive». Det personlige pronomenet som brukes er «je», og det er, som i mange andre dialekter på Østlandet, tjukk L og tungespiss-R. Det er også retroflekse konsonanter som f.eks. i hard og ælj.

Jeg ble født i Oslo, og snakka derfor veldig pent de første årene av livet mitt. Seinere flyttet jeg til Gol, der jeg kjapt lærte meg dialekten og begynte å ta til meg ord og uttrykk derfra.

Et halvt år seinere flyttet jeg til Sigdal, der jeg fortsatt bor. Igjen lærte jeg dialekten kjapt, og så godt at jeg fortsatt får kommentarer av voksne om at det er bra jeg holder på dialekten. Hvorfor valgte jeg dette talemålet?

Et bevisst valg

For det er nettopp det talemålet mitt er. Et bevisst valg. Det er et valg som handler om å føle tilhørighet til bygda, men kanskje også om å bevare det typisk norske.

Jeg har alltid hatt språkøre og vært språkinteressert, og jeg synes det er viktig å ha et språklig mangfold, og vil mest mulig unngå språklig regionalisering. Jeg har derfor prøvd å ta avstand fra å bli påvirket av andre dialekter, men det kan være vanskelig til tider, når de jeg tilbringer mest tid med, gjerne kommer fra Modum og snakker noe som ligner mer på standardtalemålet.

Stoltheten vinner

Det følger fordommer med alle talemål, og man har ofte fordommer mot sitt eget talemål. Dette er også noe jeg opplever når jeg tilbringer tid med venner som ikke snakker sigdøling. Tanker som «Høres jeg dum ut?» «Høres jeg ut som en bondeknøl?», «Forstår de hva jeg sier?», «Klarer de å ta meg seriøst?» er umulige å unngå.

Dette fører til at noen typiske sigdølingsord forsvinner til tider, men de kommer som oftest tilbake, fordi den stoltheten jeg føler over å være og snakke sigdøling overgår de negative tankene.

Sigdøling i byen

Men så er det store spørsmålet hva som vil skje i framtiden.

Klarer jeg å bevare dialekten resten av livet mitt? Når jeg begynner å studere i byen, eller når jeg skal ut i arbeidslivet, vil jeg da klare det?

Det er lett å glippe iblant, og jeg merker at jeg gjør det allerede, men jeg tror at siden jeg er så oppmerksom på det, så vil jeg ikke la dialekten bli helt utvannet. Jeg regner med at noen ord vil forsvinne, men det er godt mulig at de kommer tilbake hvis jeg kommer tilbake til Sigdal.

Om jeg mislykkes i å bevare den, vil jeg bli skuffet over meg selv, for jeg vil ta vare på de tingene som betyr noe for meg og min identitet.

Skaper tilhørighet

Talemålet vårt er satt sammen av flere ulike faktorer, men personlig mener jeg det hele er et bevisst valg.

Språket blir både påvirket av geografiske og sosiale faktorer, men til sjuende og sist er det en selv som velger hvordan en vil snakke og ordlegge seg. Mange som har vokst opp med brei dialekt, velger bevisst å legge den fra seg når de blir eldre, samtidig som mange velger bevisst å bevare den. Talemålet påvirker andres oppfattelse av deg, men også din egen oppfattelse, både positivt og negativt.

Jeg velger selv å snakke sigdøling, fordi det skaper en tilhørighetsfølelse. Jeg er stolt av å bo i Sigdal, og det vil jeg at alle skal vite!

Artikkeltags