Krimnovelle: «Snøfall»

Av
SPENNING: Det var senhøst og kaldt. Ingen barn som løp rundt og lekte og lo, skriver Stina Vinnord i sin krimnovelle.

SPENNING: Det var senhøst og kaldt. Ingen barn som løp rundt og lekte og lo, skriver Stina Vinnord i sin krimnovelle. (Foto: )

DEL

Få full digital tilgang i 1 måned for 49 kroner

MeningerBrygga lå langt utenfor sivilisasjonen. Det var stille. Det var mange uker siden den hadde blitt brukt nå. Det var senhøst og kaldt. Ingen barn som løp rundt og lekte og lo, ingen tenåringer som satt på brygga og flørtet og hygget seg. Det var fortsatt vakker harmoni rundt den forlatte brygga, fortsatt forlatt...

Han knelte foran henne og skrek «Nei, du vil ikke dette, du vil det ikke». Hun prøvde å holde seg rolig. Du må holde hodet kaldt. Tenk nå, tenk! sa hun til seg selv. Så rettet hun pistolen mot han. Bare gjør det. Ikke vær redd. Det er det han vil. Han vil se redselen i øynene dine. Som han har sett så ofte før. Hjertet hamret i brystet hennes. Han hadde gjort henne så mye vondt. Hånda hennes skalv kraftig. Hun svelget hardt og lente pekefingeren på avtrekkeren. Øynene hans var fulle av redsel. Hun elsket den nye følelsen av å se han lide. Hun trakk pusten, lukket øynene og trakk av.

Blodet rant fra hodet hans. Hun tok av seg sekken og trakk ut søppelsekken. Hun bevegde den stive kroppen sin mot hans. Kroppene deres hadde vært nær hverandre før, men denne gangen var det annerledes, denne gangen hadde hun kontroll. Det var som om kroppen hennes hadde stivnet i det hun trakk av, og den begynte for fullt å jobbe igjen nå.

Øynene hans var vidåpne og stirret rett mot henne. Hun lukket dem forsiktig igjen og trakk søppelsekken over hodet hans. Blodet silte ned på asfalten. Hun sto litt og studerte blodet. Det mørkerøde, dype og varme blodet gjorde henne rolig. Det var en bekreftelse på at alle inneholder noe varmt og godt, selv denne mannen. Blått blod burde han hatt. Det hadde stått bedre sammen med personligheten hans, kald og vemmelig, tenkte hun.

Hun gikk bort til skogkanten og fant fram noen digre steiner hun hadde lagt der dagen før, og hun stappet dem i søppelsekken. Deretter tok hun opp et tau som hun hadde funnet i garasjen på morgenen. Hun bandt det stramt rundt midjen til mannen og trakk han med seg bort til enden av brygga. Det var tungt. På bryggeenden dumpet hun liket i vannet. Jo dypere steinene i søppelsekken trakk han ned i vannet, jo større ble frihetsfølelsen og lettelsen.

Hun skjulte alle de synlige sporene på brygga. Selv om det lite trolig kom til å være noen på brygga i løpet av de neste månedene. Planen etter at hun hadde sett værmeldinga, var at det skulle falle snø den neste dagen. Hun hadde lest på nettet at politihundene hadde større vanskeligheter med å finne spor i snø og at blod ble luktfritt når temperaturen var under null.

Hun pakket sammen tingene sine og satte kursen inn i skogen der de hadde kommet fra. Da hun gikk gjennom skogen følte hun seg lettet, hun hadde klart å holde hodet kaldt og følge planen.

Langt ute i skogen begynte hun å grave. Hun grep pistolen og la den i hullet. Hun klappet forsiktig jord over og tok et steg tilbake. I det øyeblikket kunne hun se de hvite snøflakene falle på bakken foran henne. Det tok ikke lang tid før det hadde lagt seg et tynt lag snø på toppen av graven. Da kunne man ikke lenger se at jorden var rørt. Den så urørt ut, akkurat som hun selv så urørt ut.

Hun lukket inngangsdøren bak seg og satte seg ned i gangen. Hun pustet lettet ut. Dette hadde hun planlagt helt siden den første gangen. Du kan bli hva du vil, hadde de sagt, men å være et offer var aldri noe hun hadde ønsket. Endelig var alt annerledes, endelig kunne hun gå videre. Hun hadde drept overgrepsmannen, sin egen far.

Artikkeltags