I came, I saw, I failed

Siste etappe: Amalie Kopland (t.v.) sammenligner skolegangen med en boksekamp, og Ingrid Vang Gulliksen Bråthen roper «Houston, we have a problem». De to vg3-elevene er svært fornøyde med snart å være ferdige på Rosthaug videregående skole.
For disse to jentene er våren på siste året på videregående visstnok ingen sjarmør-etappe. Ingrid og Amalie deler sine tanker om hardkjøret. Klare for siste etappe

Siste etappe: Amalie Kopland (t.v.) sammenligner skolegangen med en boksekamp, og Ingrid Vang Gulliksen Bråthen roper «Houston, we have a problem». De to vg3-elevene er svært fornøyde med snart å være ferdige på Rosthaug videregående skole. For disse to jentene er våren på siste året på videregående visstnok ingen sjarmør-etappe. Ingrid og Amalie deler sine tanker om hardkjøret. Klare for siste etappe

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

SpaltistJeg veit at fenomenet tid, timer, dager, måneder og år er menneskeskapt. Jeg er straks ferdig med 13 års skolegang, og det kan jeg se at det er flere som er; rødt og blått dominerer klasserommet i disse maidagene. For norske tredjeklasser er de eneste som praktiserer noe så harry som russetid. Jeg mener, akkurat nå sitter jeg og en medelev bundet sammen etter beinet, herregud, så latterlig.

Jeg har vært klar for å bli ferdig ganske lenge. Det er et par grunner til det; videregående er vanskelig, og av og til lurer jeg på om lærere i det hele tatt forstår at vi har andre fag, eller om det på et eller annet tidspunkt mellom kaffemaskinen på lærerværelset og kateteret i klasserommet ble borte. Tiden min på Rosthaug kan egentlig oppsummeres som dette; «I dag er det tre uker til neste ferie», eller for å bruke en historisk referanse «Houston, we hage a problem».

Læreplanmålene er en ganske artig greie som jeg egentlig aldri har forstått meg på. Og selv om jeg har lært en drøss av viktige ting som diktanalyse, at det finnes seks forskjellige samfunnsfaglige forskere som heter enten Beck eller Becker, at jeg nå kan levere en øktplan i gym og at jeg attpåtil kan forklare hva et kart er, vil jeg si er ganske imponerende. Men noen livets skole er det vel ikke akkurat, må gud forby den dagen jeg sjekker skattemeldingen SELV uten mamma, eller den dagen jeg må søke om lån, nei fysj. Jeg får holde meg til det jeg kan, som for eksempel kartografiens historie.

Etter å ha brent lyset i begge ender siden 8. klasse, er jeg ganske LES: veldig klar for forhåpentligvis bare å se Rosthaug igjen på klassereunion.

Så da er det vel egentlig bare å si takk for nå og takk for alt.

Skrevet av Ingrid Vang Gulliksen Bråthen, 3STB

Boksekamp med ski på beina

Da folk sa at jeg startet på den beste tiden av livet mitt, var jeg ikke forberedt på at det også skulle bli den vanskeligste. Da jeg begynte på Rosthaug, var jeg ikke klar over at jeg fortsatt ikke skulle vite hva jeg ville bli, hva jeg ville gjøre eller hvor jeg kom til å ende opp. En koselig skitur der jeg til slutt endte opp som Marit Bjørgen hadde vært noe. Men da jeg kom inn i klasserommet første gangen var det som noe slo meg i ansiktet, men jeg ante ikke hva, jeg var jo på tur. Med mamma på sidelinja, var det ingenting som kunne stoppe meg, vel?

Poenget med å begynne på studiespesialisering var å ha litt tid til å finne ut hva jeg hadde lyst til, men det viser seg at jeg trenger minst et år til, og forhåpningene om å finne det ut er like store som da jeg sluttet i 10. klasse. Jaget etter å finne meg selv har alltid vært der, men selv i denne siste etappen av en tre, nei tretten år lang skitur, har jeg fortsatt ikke funnet det ut. Men én ting skal sies, og det er at jeg i hvert fall nå er ferdig. Jeg vet ikke om det er positivt eller ikke at det er det jeg har jobbet for, men det er det. Etter 13 år med blod, svette og tårer er slåsskampen endelig unnagjort. Jeg kom meg unna med bare noen blåmerker og et par skrubbsår. For det var det var, en boksekamp. Men, jeg var jo Marit Bjørgen som slåss mot Cecilia Brækhus, og det var usannsynlig at jeg noen gang kom til å vinne. Etter hvert kunne jeg se at det ikke var Brækhus jeg sloss mot, men meg selv.

Så nå, etter denne såkalte sjarmøretappen, kan jeg dra fra bokseringen med pokalen i hånda. Det er kanskje ikke første- eller andreplass, men det er min seier, og den kan jeg feire som jeg vil.

Skrevet av Amalie Kopland, 3STB

Artikkeltags