Erindringer og erfaringer

FERDIGE PÅ ROSTHAUG: John Magnus Kjøllesdal (f.v.) mener at vi mer enn maskineri, trenger menneskelighet. Lyanne Skar-Lentze dikter om møtet med Rosthaug videregående skole, og Mina Fidjestøl beretter om det å holde seg rolig når det stormer som verst. Nå gleder de seg til veien videre.

FERDIGE PÅ ROSTHAUG: John Magnus Kjøllesdal (f.v.) mener at vi mer enn maskineri, trenger menneskelighet. Lyanne Skar-Lentze dikter om møtet med Rosthaug videregående skole, og Mina Fidjestøl beretter om det å holde seg rolig når det stormer som verst. Nå gleder de seg til veien videre.

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

John Magnus, Lyanne og Mina ser tilbake på skolegangen sin før de fortsetter på reisen.

DEL

Spaltist

Det siste vers

Jeg beklager, men jeg ønsker ikke å være en keiser. Det er ikke min type virksomhet. Jeg ønsker verken å styre eller å erobre noen som helst. Jeg er ingenting annet enn en vanlig skoleelev som nå synger på sitt siste vers. Jeg har jobbet i snart 14 hele år, og tilfeldighetene har lagt til rette for at jeg nå sitter her og skriver.

Jeg har lært mye. Norsk, matematikk, naturfag, samfunnsfag, fremmedspråk, ja, listen er lang, og absolutt full av nyttig kunnskap som kommer til å hjelpe meg videre i livet, men viktigst av alt, så har jeg lært meg å respektere og hjelpe andre mennesker. Det er sånn vi mennesker er – liker jeg å tro – at vi ønsker å leve av hverandres lykke, og ikke av hverandres elendighet. I vår verden skal (og bør) det være mer enn nok plass til alle. Livets vei kan være fri og lykkelig, men vi har falt av sporet.

Vi har utviklet både kraft og fart, men vi har stengt oss inne. Vår vitenskap har fått oss til å bli kynikere. Vår dyktighet er hard og uvennlig. Vi tenker for mye, og føler for lite. Mer enn maskineri, trenger vi menneskelighet. Mer enn dyktighet, trenger vi vennlighet og mildhet.

Det er derfor jeg vil ut i verden. Jeg vil oppleve, føle, glede og elske. Jeg vil utgjøre en forskjell. Jeg vil leve lett på en slik måte at min neste lett kan leve. Det er en drøm, men den er ikke fjern. Ved hjelp av solidaritet og åpenhet kan vi klare det. Du og jeg.

Det er det jeg har lært.

Skrevet av John Magnus Kjøllesdal, 3STB

Rolig

Hvis du noen gang har vært så stressa at du kommer opp på et nivå hvor du mister stressfølelsen og heller tar det med ro, da har du kjent på den følelsen jeg snart har levd med i tre år. Du tror kanskje at alle elevene på videregående stresser rundt, jobber så hardt de kan, jevnt og godt, og at de egentlig stresser for ingen grunn?

Det beskriver i hvert fall ikke meg. Jo da, jeg følger med i timene og gjør de fleste leksene mine, men når det kommer til litt større ting, som prøver, innleveringer, fordypningsoppgaver og eksamen er det noe annet som skjer.

Først skriver jeg det opp i kalenderen. Ser at det er lenge til. Venter. Så sjekker jeg kalenderen et par uker seinere. Det er nærmere. Noen dager da, det holder vel? Ja, helt klart. Så kommer vi til dagen. Fristen er satt til 23.59. God tid. Hele dagen. Så går timene. Du blir kanskje stressa av dette?

Jeg er rolig. Jo lenger man ikke stresser, jo roligere er man vel? Så blir klokka 20. Jo, på tide å ta det fram nå. Stresset sniker seg innpå, og mens du sitter og jobber stiger følelsen av inkompetanse og verdiløshet.

Jeg har sittet oppå fjellet av stress som har fantes for meg uten at jeg har lagt merke til det. Det har holdt meg oppe og gjort at jeg kan se langt fram i tida. Nå ramler jeg ned fjellet, og framtida borte i horisonten blir mørkere og mørkere jo lenger ned jeg kommer. Nede ved foten av fjellet stopper jeg. Lander på noe passe hardt. Jeg er ikke 100 prosent fornøyd med arbeidet mitt, men fornøyd nok til å glemme det dagen etter.

Stresset er over, og et nytt fjell dannes under meg. Jeg velger å forbli uvitende om det også.

Skrevet av Mina Fidjestøl, 3STB

Kvalt

16 år og ikke klar

Følte meg egentlig ganske rar

Rosthaug var skolen og jeg var ny

Grua meg faktisk sjukt my

Møte med læreren, det gikk jo bra

Verre var det med kantina

96 og 97 overalt,

Føltes ut som om jeg ble kvalt

Skrevet av Lyanne Skar-Lentze, 3STB

Artikkeltags