En morgen våknet jeg og var ...

Slik så det ut:  Elevene i 3STB på Rosthaug videregående skole har vært kreative, og Caroline Kristiansen i 3MKA har laget en flott illustrasjon. Her er kameleonen som Mina beskriver og nebbdyret som Nils Gunnar forteller oss om.

Slik så det ut: Elevene i 3STB på Rosthaug videregående skole har vært kreative, og Caroline Kristiansen i 3MKA har laget en flott illustrasjon. Her er kameleonen som Mina beskriver og nebbdyret som Nils Gunnar forteller oss om.

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Her er ukens Rosthaugspalte.

DEL

Nebbdyr

SpaltistJeg våknet en morgen var nebbdyr. Bena mine – bena mine? Hvor er bena mine blitt av? Jeg ristet på meg for å prøve å komme meg ut av innhegningen som en gang hadde vært senga mi. Hvordan skulle dette gå?

Etter mye mas og kjas og energi brukt, kom jeg meg over muren av en sengekant. Jeg ristet meg bortover gulvet, fram til jeg fant ut at de små lemmene jeg hadde på sidene både foran og bak, kunne brukes til å krabbe med. Med litt trening ville jeg kanskje også få til å kunne gå.

Trappa ble mitt neste hinder, og jeg prøvde å komme meg rolig ned. Rolig ble til kjapt, og kjapt ble til velt. Jeg veltet nedover trappa i en kort fei. Nede ventet mamma tydelig forskrekket, men også tydelig glad. Hvorfor er hun glad? Tja, jeg vet ikke, men man kan jo anta at det å se et nebbdyr her i nord er ganske gledelig. Jeg skjønte at det ikke var noen måte å få vist henne at jeg var sønnen hennes, så jeg beinfløy ut døra som sto der vidåpen. Hun løp etter og tok meg igjen. Hun tok tak i bakbeina mine, fram til hun plutselig skalv. Hun falt om, og uten og skjønne hvorfor, grep jeg muligheten og fortsatte mot fjorden.

Det var da jeg ble umenneskelig tørst. Jeg ble slimete og samtidig tørr, og det føltes som om jeg opplevde tidenes fyllesyke. Nedover den varme asfaltgårdsveien fortsatte jeg i halvsvime. Det var da jeg møtte en død frosk. Det tørre skjelettet hans minte meg på at jeg måtte skynde meg, før jeg møtte samme skjebne.

Over veien bar det, uten å tenke på de farer som ventet. Jeg så det vakre, blå vannet vente på meg. Jeg er nyforelsket. Jeg skjelver av glede, og øynene kan ikke komme bort fra det pure, blå. Jeg bykset over asfalten i godt humør fram til et brak gjorde alt svart.

Nils Gunnar Lindbo, 3 STB

Fra husmor til heltinneKameleon

En morgen våknet jeg og var kameleon. Når jeg kikket nedover kroppen min var den nesten ikke til å se, jeg hadde skiftet farge etter sengetøyet. Jeg var hvit med røde blomster. Forvirret kikket jeg bort på klokken. 11.57! Jeg hørte mamma ute på terrassen. Hvorfor hadde hun ikke vekt meg? Kanskje hun ikke hadde sett meg ... Om jeg kjappet meg på skolen, kunne jeg fortsatt rekke mesteparten av timene etter lunsj. I løpet av bevegelsene mine rundt i huset, skiftet jeg farge flere ganger enn Einstein kunne talt. Jeg følte meg som en dårlig Broadway-skuespiller som skifter mellom hver akt. På skolen følte jeg meg enda mer usynlig, for det var enda flere som ikke så meg. Ingen hilste, ingen la merke til at jeg var en kameleon engang. Det føltes som om jeg likeså godt kunne ha sunket ned i jorden.

Mina Fidjestøl, 3 STB

Artikkeltags