Velkommen til voksenbussen

Illustrasjonsbilde: Christel Kjølstad (f.v.), Amalie Asbjørnhus (som har skrevet denne spalten), Adine Solheim, Asmina Meh Medhanie, Kristine Modøl og Durajet Krasniqi sitter i kantina og venter spent på oppropet ved skolestart på Rosthaug videregående skole.

Illustrasjonsbilde: Christel Kjølstad (f.v.), Amalie Asbjørnhus (som har skrevet denne spalten), Adine Solheim, Asmina Meh Medhanie, Kristine Modøl og Durajet Krasniqi sitter i kantina og venter spent på oppropet ved skolestart på Rosthaug videregående skole.

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

«Skal han ikke ta oppropet snart?» tenkte Amalie Asbjørnhus på sin første dag på Rosthaug. Jo, da, rektor tok oppropet, og Amalie har nå gått noen uker i 1STA.

DEL

Spaltist

Jeg sto i kantina, den nye rektoren min sto foran oss og snakket i mikrofonen. Han snakket om ting jeg egentlig ikke husker, for bare noen sekunder tidligere hadde han nevnt ordet «opprop». Da var det bare for meg å stå klar, tenkte jeg. «Skal han ikke ta oppropet snart?»

Jo mer og mer den nye rektoren babla i vei, jo mer nervøs ble jeg. Jeg blir jo ikke nervøs. Å si «ja» foran en stor folkemengde, er sånt som ikke plager meg. Men akkurat i dag ble jeg nervøs. Mer og mer nervøs, jo lengre han snakket.

LES OGSÅ: Erindringer og erfaringer

Retta på rektor

Jeg var forberedt, klar. Med bursdag i januar og initialene AA, er det jo klart jeg kommer først, før eller seinere.

«Amalie Asbjørnshus»! Det er meg. Nesten. «Asbjørnhus», ropte jeg til svar.

Først ble det stille, og da det gikk opp for folk at jeg nettopp hadde retta på rektor, begynte noen å le. Selv ble jeg jo litt brydd, men ikke nok til at det plaget meg. Da resten av den nye klassen min var ropt opp, fortsatte vi til klasserommet: A111. Førsteinntrykket mitt av læreren vår, var at han virka litt distré, kul, men distré. Noe jeg nå en uke etter kan bekrefte.

Tenk om jeg blir syk?

Første skoledag ble jo ganske som forventet, mye «bli kjent»-greier, noe som for min del var helt greit. Forventningene mine til å starte på Rosthaug var ikke særlig høye, jeg tenkte det kom til å bli mange teoretiske timer og repetisjon.

Jeg grua meg faktisk så mye til å begynne på skolen igjen at jeg var sur minst en hel uke før vi skulle starte. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg var det, jeg visste jo sånn noenlunde hvem jeg kunne komme i klasse med. Jeg var også veldig redd for å få en lærer jeg ikke kom til å like, eller en jeg ikke kom til å gå overens med.

Bekymringene og nervene var mange. Hva om jeg plutselig blir syk og ikke kan komme på skolen? Tenk om jeg stryker eller får nedsatt på grunn av en bagatell? Tenk om jeg ikke finner klasserommet jeg skal være i? Eller hva om jeg rett og slett glemmer bort en time? Det var slike bekymringer som plaget meg, irriterende og luskende. Prøvde jeg å sove, så BANG! Angsten for å gjøre det dårlig og å bli utstøtt, kom.

På voksenbussen

Foreløpig har alle bekymringene mine plaget meg forgjeves. Det var en stor forandring, fra ungdomsskolen til videregående, jeg merker allerede at jeg har mer ansvar. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men jeg føler det på meg selv.

Andre skoledag, torsdag 24. august, tok jeg bussen til skolen. «God morgen, Amalie, og velkommen til voksenbussen.» Det var bussjåføren, verdens hyggeligste bussjåfør.

Skrevet av Amalie  Asbjørnhus, 1STA

Sitater fra skolestart:

Jeg kjenner det kribler i magen, og sommerfugler danser rundt. Hvem kommer jeg til å komme i klasse med? Får jeg flinke lærere? Har jeg gjort riktig valg med tanke på studieretning?

Caroline Holm, 1STA

Mobilen er også noe du gjerne tar opp litt oftere for å sjekke om du har fått noen nye meldinger. Det kan være meldinger som ikke eksisterer, eller meldinger som egentlig ikke er så viktige. I verste fall kan det også være en pinlig lykke til-melding fra mamma.

Jokum Oui Fuhrmann, 1STA

Det virket som om det var dører, ganger og rom absolutt overalt! Nå som et par dager har gått, har vi klart å finne ut hvor de viktigste rommene er, og vi har begynt å skjønne systemet, som egentlig er ganske enkelt når man først knekker koden.

Asmina Medhanie og Thea Brunes Hammernes, 1STA

Først leste rektor opp navnene i 1STA, klassen til Kristine, og så leste han opp navnene i 1STB, klassen til Adine. Etter oppropet måtte vi gå til hvert vårt klasserom.

Kristine Modøl og Adine Solheim, 1STA (bestevenner fra før)

Artikkeltags