En novelle kalt «Sofia»

Fellesskapet og individet: Her er elever på ST ved Rosthaug videregående skole. 
Illustrasjonsfoto

Fellesskapet og individet: Her er elever på ST ved Rosthaug videregående skole. Illustrasjonsfoto

Artikkelen er over 3 år gammel

En novelle til ettertanke. Skrevet av en elev på ST på Rosthaug videregående skole.

DEL

RosthaugspaltenSofia var bare syv år og hadde allerede opplevd mer enn de fleste vil oppleve i løpet av et helt liv. Krig. Flukt. Sult. Alle historiene hun satt inne med var vanskelige å forstå. Som ti-åring flyttet hun til Norge, hun og familien hennes ble plassert i et mottak sammen med andre innvandrere som ventet på oppholdstillatelse. Det var her hun fant trøst og her hun fant sine beste venner. For de forsto henne slik som ingen utenfor gjorde. Hun gikk på skole slik som de andre på hennes alder, og etter skolen dreiv hun med langrenn. Hun likte skisport ekstra godt fordi det ikke var noe slikt der hun kom fra.

Hun snakket ikke norsk eller særlig bra engelsk, så det var vanskelig for andre å forstå henne, men ved hjelp av tegnspråk kom hun seg i igjennom dagene, før hun dro tilbake til asylmottaket hvor alt var trygt og godt. Hun gikk på norskkurs etter skolen, men det tok nesten to år før hun klarte å snakke brukbart godt norsk. Etter hvert så alle henne som en som var hundre prosent norsk.

Det var vanskelig å få henne til å åpne seg opp for andre som ikke var fra asylmottaket. Det var forståelig siden ingen ville forstå, det var ingen der som kunne si «ja, jeg skjønner», «jeg forstår» og sånne ting. Andre kunne bare forestille seg hva hun tenkte på, alt presset hun var utsatt for. Alle fordommene ovenfor henne og hennes familie. Men når hun en dag først åpnet seg, var det vanskelig å få henne til å stoppe. Hun snakket i vei om familien og hjemlandet. Hun sa hun syntes det var rart hvordan systemet i Norge var. Hvordan kvinner kunne gjøre hva de ville. Hvordan alt var så trygt, at man ikke trengte å være redd for å bli slått ned eller truffet under en skuddveksling. Hun sa hun var redd for å måtte dra herifra, at de ville tvinge henne til å dra. Hun likte seg her, og alle likte å ha henne her. Smilet hennes kunne få enhver i godt humør, hun var alltid så positiv, og siden alle visste at hun hadde gått igjennom verre ting, smittet den positive energien.

Dette er det vi vil savne ved henne og alt hun fortalte før hun ble tvangsutsendt.

Artikkeltags