Mamma sover

Utrygt hjem: Mange barn har det tøft når relasjonene og familielivet ikke er som det bør være. Isabelle Crow i 1STA har skrevet en sterk novelle om det å være et lite barn i et utrygt hjem.

Utrygt hjem: Mange barn har det tøft når relasjonene og familielivet ikke er som det bør være. Isabelle Crow i 1STA har skrevet en sterk novelle om det å være et lite barn i et utrygt hjem. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

En gripende novelle om å være et lite barn i et utrygt hjem.

DEL

RosthaugspaltenMamma ligger og sover på sofaen under et pledd i den mørke stua vår. Alle gardinene er trukket for, og det eneste lyset som slipper inn, er fra en sprekk under døra inn til badet. De skumle skyggene i rommet gjør meg redd. Hva om de kommer og tar meg? Leo passer på meg. Jeg klemmer ham så hardt at han nesten piper. Det er ingen som tror på at Leo kan snakke, men jeg snakker med ham hele tiden. Bare jeg kan høre hva han svarer. Jeg får ikke skru på lyset, for da kan mamma våkne. Hun kan få vondt i hodet sitt og bli sinna, sier Fredrik. Det vil jeg ikke. Fredrik vet mye mer om mamma enn meg, og jeg må høre på han, siden han er tre år eldre enn meg. Det er det den skumle mannen alltid sier; «Du kan ikke bestemme noen ting. Jeg bestemmer over deg og broren din. Dere har ingen pappa. Mamma sover.» Jeg må høre på mannen, for eller så kan han bli sint og skrike slemme ting til meg og broren min. Det er min skyld at mamma sover. Derfor står jeg her i stua til hun våkner.

Mamma har ikke våknet enda. Jeg har stått her så lenge at klokka har gått flere ganger rundt og rundt, og det er lenge det. Nå kommer plutselig broren min inn døra. Han har på seg sekken sin, for han har vært på skolen. Det er bare han som får lov til det, jeg må passe på mamma. Jeg venter på at han skal komme og kjefte på meg fordi jeg står der i stua, men han ser bare trøtt ut og er helt tom i blikket. Jeg hvisker til Leo at Fredrik ikke er sint. «Den dumme bamsen din kan ikke snakke», sier Fredrik lavt og ser dumt på meg. «Joho! Det kan han vel! Leo lever han!» hvisker jeg tilbake, redd for å vekke mamma. Fredrik går inn på rommet sitt og stenger meg ute, som han alltid gjør etter skolen. Sulten begynner å gnage i magen min nå. Jeg er sikker på at magen min er så tom at man kan høre ekko der inne. Den rumler i hvert fall veldig høyt. Den forteller meg at jeg ikke har spist siden i går. Klokka må ha gått rundt minst ti ganger siden jeg spiste forrige gang. Jeg kan ikke spise før mamma våkner, for jeg rekker ikke opp til den høye kjøkkenbenken. Plutselig ser jeg at det beveger seg under teppet. Mamma sier at jeg gjør henne sliten. Jeg prøver å være så snill mot henne som jeg bare klarer, men mamma blir alltid lei seg. Det hadde vært best om jeg bare forsvant, men uansett hvor mye jeg vil, skjer det ikke.

Mamma er våken igjen nå. Det vet jeg, for jeg hører at de ekle saftflaskene hennes smeller inn i hverandre. Den skumle mannen har også kommet hjem. Han kommer alltid hjem sent på kvelden, men jeg pleier ikke å være våken så sent. Fredrik har krabbet opp i senga og holder nå rundt meg under dyna. Han er modig. Han passer alltid på meg. Både broren min og jeg prøver å stenge ute det vi nå hører, men det går ikke. Fredrik hvisker til meg; «Hold deg for ørene!» Uansett hvor hardt jeg holder meg for ørene, kan jeg høre lyden av glass som knuser, mamma som skriker, og ikke minst lyden av harde slag. Etter hvert blir det musestille. Det er så stille at det gjør vondt i ørene. Så stille at jeg mister følelsen i hele kroppen. Jeg er ikke så stor, og skjønner ikke alt, men i dette øyeblikket skulle jeg ønske jeg ikke skjønte. Jeg skjønner hva som skjer. Jeg skjønner hvorfor mamma alltid sover og jeg skjønner hvor blåbærflekkene på mamma kommer fra. Jeg skjønner ikke hvorfor det er sånn, men jeg skjønner nok. Jeg vil bare bli her for alltid. Under denne dyna, med Leo og Fredrik. Fredrik prøver å trøste meg mens jeg gråter. Han har opplevd dette før, og nå vet jeg hvorfor han har bedt meg så mange ganger om å legge meg tidlig. «Unnskyld», sier broren min, han også med tårer i øynene. Jeg vet hvorfor. Jeg trenger ikke svare, for han vet at jeg vet. Jeg er ikke sur på Fredrik. Selv om jeg både er lei meg og sint akkurat nå, er det også en annen følelse der. En glad følelse. For første gang i mitt liv kan jeg høre at både Leo og jeg sier til meg selv i kor; «Det er ikke din skyld.»

Artikkeltags