Nytt lys fra en gammel gjenganger

Refleksjon: «Mor, gi meg solen!» sier Osvald i Gjengangere av Henrik Ibsen. I denne teksten har en elev på vg3 reflektert rundt det kjente dramaet fra 1881.

Refleksjon: «Mor, gi meg solen!» sier Osvald i Gjengangere av Henrik Ibsen. I denne teksten har en elev på vg3 reflektert rundt det kjente dramaet fra 1881.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Som gjester i stuen til fru Alving, fikk vi oppleve Ibsen-dramaet Gjengangere på nært hold, og vi ble opplyst.

DEL

ROSTHAUGSPALTEN

En søndagskveld i november ble alle tredjeklassene på Rosthaug videregående skole invitert til å se Ibsens Gjengangere på kulturhuset i Vikersund. Kvelden startet med en Ibsen-quiz for de rutinerte, før vi alle satte oss inn i stuen til fru Alving.

Stykket ble skrevet i 1881 og vakte sterke reaksjoner som et resultat av de mange temaene som blir drøftet.

Det gikk mange år før det ble oppført i Norge. Skuespillet er et klassisk eksempel på Ibsens titteskapsdramaer, hvor vi blir tatt med inn i stuen i et overklassehjem og følger en håndfull karakterer gjennom en periode på under 24 timer.

LES OGSÅ: – Møter skepsis mot å sponse russerevyen

Bygger barnehjem

I sentrum av stykket står fru Alving, som gjennom hele sitt voksne liv har levd ulykkelig med sin usømmelige og alkoholiserte ektemann. Tidlig sendte hun deres sønn Osvald av gårde, og hun har brukt hele sitt liv på å dekke over ektemannens «usedeligheter».

Da stykket finner sted, har herr Alving vært død i 10 år, og fru Alving bygger et barnehjem i hans minne. Fru Alving samarbeider med en venn av familien, pastor Manders, om byggeprosjektet, og stykket utspiller seg dagen før åpningen av barnehjemmet. I tillegg har fru Alvings sønn, Osvald, nylig kommet hjem etter et lengre opphold i Paris.

Aktiv dødshjelp

Osvald er en fritenkende kunstnersjel, og selv om han har hatt svært lite med faren å gjøre, er det tydelig gjennom hele stykket at han går i sin fars fotspor. Han er sin fars «gjenganger», og dette utgjør én side av dobbeltbetydningen av ordet «gjengangere» i skuespillet.

Osvald representerer også et av hovedtemaene som blir tatt opp i stykket, nemlig aktiv dødshjelp. Han snakker flere ganger om «håndsrekningen» og avslører til slutt at dette er ønsket om å bli morfinforgiftet når han får et nytt apatisk anfall som et resultat av at han har syfilis.

Livsnyter

Men Osvald er ikke suicidal, han er tvert imot en livsnyter. Da stykket ble skrevet, var det norske samfunnet preget av tanker om at «arbeidet er en forbannelse og en syndestraff, og at livet er noe jammerlig».

Det er Osvald som beskriver nordmannens oppfatning av livet slik, og forteller i neste replikk at i kontrast til forrige beskrivelse kan livet «kjennes om noe så jublende lykksalig». Ibsen levde selv store deler av sitt liv forskjellige steder i Europa, og det er tydelig at han gjennom Osvald prøver å kommunisere tanker om «livsglede», og at man kan nyte livet istedenfor å leve slik at livet blir en «jammerdal».

Fritenkende frue

Mest interessant av alt er at fru Alving bruker nettopp dette uttrykket og sier: «En jammerdal, ja. Og det gjør vi det da også ærlig og redelig til.». Dette leder over på det viktigste temaet i stykket, nemlig kampen mellom fritenking og konservative verdier og idealer, som henholdsvis blir representert ved fru Alving (sammen med Osvald) og pastor Manders.

Denne konflikten foregår i fru Alving, og er manifestert hos henne ved at hun handler ut fra konservative verdier og prestens tanker, selv om tankene hennes er både radikale og fritenkende.

Fru Alving selv forklarer at konservative ideer er den andre betydningen av «gjengangere». Menneskene som er opphavet til en del ideer og idealer vi har i samfunnet er for lengst borte, men tankene fortsetter å ha en innvirkning på oss.

Opplyste tilskuere

Fru Alving har gjennom årenes løp oppdaget at samfunnet og holdninger til livet er noe vi mennesker selv har funnet på, og stykket omhandler vendepunktet der fru Alving forstår den hele og fulle konsekvensen av dette. Og idet solen står opp, har fru Alving blitt formørket.

Lyset i salen tennes, og både rommet og vi har blitt opplyst. Vi har sett hva som skjer når mennesker legger for mye vekt på samfunnets tanker og verdier. Som tross alt er et av mange systemer vi selv har funnet på.

Artikkeltags