Min egen språkhistorie

Bildetekst Bildetekst Bildetekst
Bildetekst

Bildetekst Bildetekst Bildetekst Bildetekst

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Her forteller Ahmad Karim om sitt talemål – og hvordan han endrer det etter hvem han snakker med.

DEL

Livet på Rosthaug:Vg3-elevene ved Rosthaug videregående skole har skrevet sin egen språkhistorie i norsktimene.

Min språkhistorie startet i hjemlandet Kurdistan og fortsatte her i Norge. Jeg har nå bodd i Norge i 16 år, og det første ordet jeg lærte på norsk, var «sol». Når noen sa «hei», svarte jeg «sol». Jeg kunne rett og slett ikke mer, og folk trodde sikkert jeg hadde «problemer».

Utviklet multietnolekt

Etter flere år i Norge begynte jeg å snakke bedre og bedre. Jeg var ung og var for det meste med nordmenn og ikke andre utlendinger. Etter hvert som jeg vokste, møtte jeg mennesker med samme bakgrunn som meg, og vi utviklet en etnolekt.

Det ble en blanding av norsk og kurdisk, og seinere møtte jeg mennesker med annen bakgrunn og utviklet en multietnolekt (sammensatt av flere språk). Noen ganger syntes nordmenn det var vanskelig å forstå hva vi sa. Vi utviklet vårt egen talespråk.

Endres automatisk

Med utlendinger snakker jeg nå norsk for det meste. De få gangene vi går over til vårt eget morsmål er når diskusjonene/samtalene blir seriøse. Da begynner vi å blande norsk, arabisk, kurdisk og engelsk for å komme til poenget.

Den talemåten jeg tidvis bruker med utlendinger, er nesten umulig å bruke med norske venner eller andre nordmenn. Måten jeg snakker på, blir automatisk annerledes. Det blir «finere» norsk når jeg snakker med nordmenn. Men med en gang jeg snakker med utlendinger, blir det kebabnorsk, en flerkulturell variant. Hjemme er det norsk/kurdisk med søsken og flytende kurdisk med foreldre.

Påvirkes ikke av moing

I dag bor jeg i Modum, og her bor det mange forskjellige mennesker med mange forskjellige dialekter. Menneskene her ender ofte verbene sine med -a, som for eksempel: væra og leva. Man skulle tro at det skulle påvirke meg, men det gjør det ikke.

Norsken min er stivere, mer som talt bokmål. Jeg har lært å snakke grammatisk riktig, noe som ikke alltid funker, men jeg jobber med saken.
Språket mitt har blitt påvirket på mange forskjellige måter helt fra jeg var liten. Alt begynte med mitt eget morsmål kurdisk, så videre til norsk, og der ifra begynte jeg å bli påvirket av folk rundt meg.

Men det er ikke alltid jeg føler at språket mitt er tilpasset området jeg bor i. Jeg føler at språket mitt forandrer seg ut ifra hvem jeg snakker med – om det er mamma og pappa, søsken, norske venner, utenlandske venner eller andre voksne.

Artikkeltags