Nå er det så mye trist at jeg har henfalt til dagdrømming om sommer og sol. Dager i shorts med noe duggfriskt drikke i glasset. Vi er vel alle lei av 15 grader i stua, sjekking av strøm-appen før vi tenner adventsstaken og leve etter teorien om at brødet ikke er muggent – kun kledelig julegrønt! Maten har blitt veldig kostbar og intet skal gå til spille. Ikke bare maten og strømmen! Alt har blitt dyrt og folket lider. Jeg er sikker på at til og med familien Reitan synes strømmen er dyr, men de kompenserer selvsagt med økte matvarepriser. Men kanskje også de synes strømprisen er så høy at de seriøst har vurdert å skru ned temperaturen på jacuzzien fra 40 til 39 grader? Hvorvidt Rimi-Hagen også ved denne krisen sender sine skjorter til London for reparasjon og bytte av snipp og mansjetter vites ikke. Det var i hvert fall hans sparetips i forbindelse med finanskrisen i 2009. De virkelig rike har rømt til Sveits. Middelklassen rømmer til syden, mens alle andre - av ymse grunner - må holde fortet hjemme og slå floke selv på sitt eget bad.

På toppen av at alt er dyrt har det denne uken vært 100 kuldegrader ute. Det føles i hvert fall sånn og med fare for å fornærme noen; jeg kan ikke utstå kulde. Katten vår – Guttebass og jeg har gått inn i vinterdvalen. Vi krøller oss sammen på sofaen - stirrende apatisk ut i rommet, mens vi sprengfyrer med ved og drømmer om sommer. Jeg kjenner flere som har begynt med nattlue. Det er visst nok ikke et særlig pirrende antrekk og dermed blir de for det meste liggende alene under egen dyne, selv om deling av dyne er et godt varmetips. Ellers hører jeg rykter om at de som ikke snorker har begynt å hakke tenner natterstid. Det er visst et sabla leven når den ene bråker som en Harley Davidson og den andre hakker tenner som om de deltok på en polekspedisjon. Lydene fra soverommene har gått fra kurring til knurring!

Jeg har i anledning kulden sendt mine tanker til de som desperat forsøker å livnære seg med salg av pikant undertøy til jul – i utgaven mikroskopiske tøystykker. Der tror jeg markedet er frossent nå. Det fins sikkert de som har råd til å kjøpe slikt, men hvem orker å bruke det når dyna er fastfrosset til madrassen og gubben har serk og nattlue? Her på jobben krangler vi om hvem som lukter verst, fordi ingen av oss tar oss råd til å dusje. Det fine er at det faller seg helt naturlig å ha sosial distanse – slik som under pandemien.

Jeg har likevel bestemt meg for at dette ikke skal ta knekken på humøret. Det er forskjell på å sture og det å gå til hundene. Forresten har Guttebass et anstrengt forhold til hunder og jeg heier på katten. En av grunnene til at jeg tror det skal gå bra er at strømregningen aldri – jeg gjentar aldri – vil komme opp i det samme beløpet som et rørleggerfirma skulle ha for et kvarters jobb for et par år siden. Hadde det skjedd i dag ville jeg umiddelbart tenkt at vedkommende – på grunn av lav innetemperatur – skalv på hendene, og at det var blitt påført noen tall ekstra, sånn i vanvare. Det var derimot ingen vanvare forbundet med den vannvaren og når hjertet holdt selv etter påkjenningen av å åpne den fakturaen – setter jeg min lit til at vi om noen måneder atter kan sette våre bare føtter på solvarm plen.