Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Ronja Johansen (37) er tøff som våger å snakke om ensomhet. Hun og familien flyttet til Modum for to og et halvt år siden, men hun synes det er vanskelig å bli moing og en del av det sosiale miljøet. Kanskje er moinger, eikerværinger, sigdølinger og kryllinger litt vanskelig å bli kjent med og kanskje var det litt uflaks å flytte hit like før landet stengte ned og vi buret oss inne for å verne oss mot koronaen.
Ronja har både samboer og to barn i tenårene, så hun er ikke alene, men hun savner altså noen å være sosial med. Som hun selv sier: «Under oppveksten var jeg vant til at vi bare gikk rett inn på besøk til hverandre uten å banke på. Det var åpne dører. Jeg er veldig sosial, og nå føler jeg at jeg har mistet en del av meg selv. Jeg liker å skravle, jeg, og helst uten filter.»
Jeg har skrevet det en gang før og gjentar det gjerne; vi trenger ikke lenger dørklokke til huset. Det er få om noen som ringer på - i hvert fall helt uanmeldt. I dag blir besøk nøye planlagt med SMS-er, telefonsamtaler eller via en chatt. Dermed blir impulsiviteten i det sosiale livet borte. Å bare stikke innom og ta en kjapp kopp kaffe skjer ikke lenger. (U)sosiale medier har ført til at vi informerer hverandre som livets ørsmå, små og av og til store hendelser. Dermed er det lite nytt å meddele når vi møter folk vil tidligere kunne pumpe fulle med livets små hendelser.
Å flytte til et nytt sted kan være krevende og det kan åpne helt nye muligheter. Det er lett å tenke at en fremmed er en venn jeg bare ikke har blitt kjent med enda, men i praksis er det nok verre enn som så. Mange er allerede etablerte i en vennegjeng og noen er såpass personlige av seg at de ikke slipper til nye mennesker i livet sitt. Vi haster hjem og logger oss på Facebook eller Instagram. Hvorfor det kan være så vanskelig å knytte nye bånd mon tro? Er det frykten for å bli avvist? Er det frykten for fremmede mennesker generelt eller er det på grunn av en illusjon om at den «andre» sikkert har et spennende sosialt liv fra før av og ikke har interesse av nye bekjentskaper? Jeg vet ikke. Kanskje er det ikke noe av dette.
Det er langt flere som føler seg ensomme enn de som innrømmer det. I følge statistikk fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) blir stadig flere ensomme, samtidig som internasjonal forskning viser at nordmenn faktisk er blant de minst ensomme i de landene som vi er sammenlignet med. Levekårsundersøkelsen for 2015 viste at 16 prosent av Norges befolkning oppgir at de enten er litt, ganske mye eller mye plaget av ensomhet. Trolig har dette økt i de to årene vi har bak oss med korona.
Vi håper at Ronja og familien får et nettverk i Modum og kanskje blir det litt lettere å snakke om ensomhet også når noen andre våger å si det først.
