Läkerol før salmens slutt

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Leder

Samledikterne må generelt ha kommet seint i stemmeskiftet. Sangene de skrev er nemlig ikke for folk med malmfull røst! Lovsangen går så høyt at man kan få akutt anfall av høydesyke, allerede etter to verselinjer.
I andre vers føles halsen ut som leggmusklene etter et maraton, og sangen blir gjerne der etter. Rett før stemmebåndene fylles til randen av melkesyre bryter vi løpet i krampe og lar stillheten senke seg, mens vi febrilsk leter etter en Läkerol i lommeforet.
Deretter ser vi beklemt ned, mens vi følger presten og organistens strevsomme ritt mot siste note. Sånn er det over det ganske land vil vi tro. Noen har for lengst gitt opp, og sitter mutte uansett hvor deilig jorden er.

Hvorvidt manglende innsats når det slås fast at «no livnar det i lundar» er for et tabu å regne, vites ikke. Men vi har selv kjent på smerten av å sprekke i monsterbakken opp til «salmehøyden». Der de fleste tier i skam, er det alltid noen som tar bladet fra munnen og synger ut. Det har Ragnhild Graving i Gjesåsen menighet gjort. Hun forlanger flere forsangere for å få litt mer trøkk i kirkerommet. Og selv om Graving ikke er lokal for oss, vil vi allikevel gi henne vår støtte av full hals. Hun synger klokt, der andre tier!

I et intervju med Østlendingen peker hun på det vi har forfektet «høyere» oppe i denne spalten. Hun har nemlig fått klokkeklare tilbakemeldinger om at salmene synges i en altfor høy toneart. Det fører til at mange sangfugler faller livløse til jorden. Det var vel ikke slik det var tenkt, men slik har det blitt i Vår Herres høydehus.

Derfor mener vi at letingen etter forsangere må intensiveres. Så kan vi andre være hjelperyttere og en tanke mere «trygg i fare.» Og jo nærmere vi kommer den høye døren og den vide porten, kan kapteinen på laget få «breda ut sine videt vinger» og passere perleporten alene. Vi andre kan puste ut, gjenvinne normal ansiktsfarge og stolt tenke «Han er min sang og min glede!»

Av og til dukker det mirakuløst opp noen som har like mye makt i stemmen som i «de foldete hender», men de er sjeldne fugler på himmelen. Gi oss en forsanger av Guds nåde! Da vi kan henge med en stund før solisten «jodlende» passerer målstreken først, mens resten av den himmelske hærskare daler diskret ned i skjul.

Samledikterne må ha kommet seint i stemmeskiftet.

Artikkeltags