Gå til sidens hovedinnhold

Omsorg med stoppeklokke

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

I pur glede over friheten ble det etter krigen en fødselsboom! Etterkrigsgenerasjonene begynner å trekke på årene og de vil få behov for kommunale helse- og omsorgstjenester de ikke har hatt behov for tidligere i livet. Vi står på trappene til en ny eldrebølge.

Hvordan de skal få den hjelpen de trenger når det allerede nå er for knappe ressurser? I helgen skrev vi om Bjørn Hæhre fra Modum. Bjørn døde i begynnelsen av juli, en drøy måned før han ville fylt 81 år. Bjørn bodde alene hele livet. Han hadde behov for hjemmesykepleie og han hadde behov for hjelp i huset. Det Modum kommune kunne tilby var to timer hjemmehjelp én gang i måneden. Bjørn følte at de idealene han hadde trodd på hele livet kun var en illusjon. Bjørn trodde at det offentlige skulle være en garantist for en verdig alderdom. De som går rundt i den tro at hjemmehjelp er nok til å holde hus og hjem i strekk lever på en illusjon som raskt vil bli en desillusjon i takt med at støvdottene vokser.

Fredag fulgte jeg Ap-leder Jonas Gahr Støre rundt i Modum et par timer. Først hos hjemmetjenesten og seinere hjemme hos Johan Kaggestad. Johan er under rehabilitering etter sykdom og trenger daglig hjelp. Beskjeden fra Johan var klar; hjemmetjenesten gjør en fenomenal jobb, men de er for få og har altfor mye å gjøre.

To av de ansatte i tjenesten fortalte om at de får vedtak om hvor mye hjelp hver enkelt skal få. Det er 15 minutter til ditt og 30 minutter til datt. En slik stoppeklokkeomsorg som passer inn i et excelark er en trist teoretisk tilnærming til selve livet. Når ble et menneskes behov for pleie, omsorg og livskvalitet til et spørsmål om sekunder og minutter? Det er all grunn til å stille spørsmål ved om noen ser «hele» mennesket eller om de som deler ut piller og steller sår ikke har tid til å se om det er tørket støv eller om det er rene underbukser i skuffen?

Noen kommuner har ganske god råd og andre har det ikke. Modum er en lavinntektskommune. Dermed har politikerne våre mindre penger å fordele og derfor ble det kun to timer hjemmehjelp for Bjørn og mange med ham. Hvorfor betaler moingene så lite skatt? Det er sikkert flere grunner til at vi totalt sett skatter så lite, men det er et faktum at Modum er en av kommunene har en urovekkende høy andel uføretrygdede mellom 18–67 år. Over 13 prosent faktisk. La det være sagt før som sist; de skal ikke bære ansvaret for dette, men for kommuneøkonomien er det krevende.

Denne valgkampen handler det mye om skatt og fordeling. Det er grovt sett to politiske syn som står mot hverandre: Ap og de andre røde mener de som tjener mye skal betale mer i skatt som kan komme fellesskapet til gode. De som ligger til høyre for streken tror mer på at folk selv skal kunne bestemme over egen lommebok. Det er stort strekk i laget her, men det er de grove linjene. Etter krigen har APs modell vært mest brukt.

Ifølge Ap-leder i Modum, Ståle Versland ville Modum fått seks millioner kroner mer å rutte med hvis Aps alternative budsjett for 2021 ble vedtatt. Det ville hjulpet, men heller ikke det ville vært nok. Behovene er store og de vil gå til å bli enorme. Det skjer samtidig med at statens inntekter vil synke på grunn av at vårt svarte gull – oljen – blir mindre verdt. Skal knappe offentlige midler tynes enda mer vil det bli for lite for alle. Samtidig er det et mål om å kunne bo hjemme lengst mulig. Det betinger garantert at man trenger hyppig hjelp.

Har vi hatt en naiv tro på at fellesskapet skal løse alt? Er det mulig å tenke seg etterkrigsgenerasjonene vil ta til takke med hjemmehjelp to timer i måneden og stoppeklokkeomsorg? Neppe. I hvert fall ikke de som har råd til å kjøpe seg ekstra tjenester og det er mange. Dette er alt i alt en velbemidlet gruppe som har fått ta del i en velstandsøkning som savner sidestykke. Et land kan ikke kun tilby eldreomsorg. Det er et hav av ting å bruke penger på. Skoler og barnehager for å nevne to viktige områder.

Mange av dagens velferdsordninger ble i sin spede begynnelse til den gang pensjonister jevnt over hadde dårlig råd. Skal framtidens eldreomsorg spesielt for de som bor hjemme være bærekraftig må det bli en mye større behovsprøving - der de som ikke har råd til å betale må få mer av den offentlige kaken, og de som har råd til å kjøpe egne tjenester må betale mer av dette selv - som for eksempel vask av eget hus. Det er ikke en urimelig tanke – fordi velstanden mange opplever kan tilskrives politikken som er ført. Det må ikke være velferdsprofitører som stikker av gårde med overskuddet. Kommunene kan gjerne tilby en slik løsning selv. Ved å gi en større andel av kaken til de som har dårligst økonomi vil verdigheten øke for alle. De som har råd må betale mer selv - i hvert fall for renhold og andre ekstraytelser.

De kommende generasjonene vil måtte jobbe mye lenger enn dagens pensjonister har hatt behov for og det vil bli stadig færre yrkesaktive som skal finansiere samfunnet vårt. Alle fortjener en god alderdom. Det handler om menneskeverd, men det er naivt å tro at de som ønsker renhold ukentlig, dusjing flere ganger i uken, noen å snakke med og alt det andre forbinder med et godt liv noen gang vil oppleve at kommunens midler strekker til. Det vil være solidaritet i praksis hvis de som har lite får mer og de som har råd til å betale mer for tjenestene gjør nettopp det.


Kommentarer til denne saken