Gå til sidens hovedinnhold

Til OBOS skal du bli

Artikkelen er over 5 år gammel

Så er det over. Ingen flere kamper å spille – ingen flere muligheter.

Ingen flere tap – ingen flere søvnløse netter. Dommeren har sett på klokka. Han har trukket pusten og blåst. En siste gang. Det er ikke mer å legge til. Det er slutt.

4 seire, 9 uavgjorte og 17 tap. Nest sist og nedrykk. Det er den nakne sannhet i all sin gru.

Det er stygge tall – styggere enn Per Fjeld i trang sykkeldrakt.

Og det er mitt ansvar. Min skyld – i stor grad. Jeg har vært med på å signere spillerne, det er jeg som har trent dem, jeg har tatt ut laget og jeg har ledet dem i kamp. Til 17 tap. 17!!

- Din fordømte idiot. Jævla taper! Dialogen med min indre stemme har ikke vært særlig konstruktiv de siste ukene.

Jeg har hatt virus på hjernen, satt skruen fast i glidelåsen og mistet kone, bil og familie i en smertefull skilsmisse, men jeg har aldri hatt det så vondt som etter Viking-kampen. Eller Aalesund.

For det var da Thrandarson banket læret i nettet tre minutter på overtid at vi for alvor mistet fotfestet. På tabellen. I Tippeligaen. Jeg husker ikke så mye av det, men jeg har sett TV-bildene i ettertid: En gråsprengt, krokete en på alle fire. Som karret seg opp, stabbet hjulbeint bort til benken og sank sammen i hjørnet som en sekk med poteter. Så blåste dommeren av.

Stillheten var øredøvende.

Det er utrolig hvor lite lyd det er i tre tusen mennesker som lider. Og er redde.

En frykt som hadde et navn: OBOS.

En frykt som ble til realitet. I Stavanger. Vi holdt ikke helt nivået – vi holdt ikke helt inn.

Vi tapte og rykket ned – og har ingen andre å skylde på enn oss selv. Vi begynte å snekre på vår egen kiste allerede i midten av mai. Klokka 19.43 søndag 8. november slo vi inn den siste spikeren. Kisten var ferdig og klar til å senkes. Ned i første.

Av OBOS er du kommet. Til OBOS skal du bli.

I stedet for blomster, bes det om gave til Taperforeningen.

Bilen på vei hjem var et ensomt sted – det var kun meg og minnene fra en vond sesong.

Våren var riktignok fin, vi gikk fra suksess til suksess (men det gjorde tyskerne i 1940 også).

Vi var Tippeligaens friske pust – vi tok norsk fotball med storm.

Frisk pust ble fort til dårlig ånde. Stormen ble redusert til flau bris. For allerede etter åtte kamper tok sesongen en kjip vri. Dios kne hadde røket, det samme gjorde Ivars selvtillit. Presset dabbet av, spruten avtok og flaksen forsvant.

Sommeren var grusom. Jeg gikk glipp av AC/DC på Valle Hovin, det regnet hver dag og vi vant aldri. Høsten ble enda verre. Vi tapte kamper, vi tapte ansikt og vi tapte terreng.

Plutselig var det over.

Sinne, skam og sorg fylte den lille hvite bilen i den store svarte natta. Halsen ble trang, underleppa skalv og jeg merket noe vått som smakte salt. Fortvilelsen var total, og jeg vurderte alle tenkelige utveier: Selvmord, Syden, oppsigelse og fyll.

Jeg falt ikke for fristelsen til å kline smerten utover grillen på en trailer. Selv om jeg kanskje ville fått møte bestemor i andre enden av det hvite lyset, med krumkaker, kakao og en skål med smågodt. Jeg gadd ikke bestille sydentur og oppsigelse er for feiginger. Det ble alternativ fire.

Jeg lukket døra, åpnet flaska og fylte glasset.

Jeg sto midt på gulvet – midt i stua – med skoene på og lyset av. Og med et glass bedøvelse i hånda. Jeg har brukt brennevinsterapi to ganger tidligere: Etter en uheldig dobbeltbooking av venninner i Bristol i ’95 og etter tapet mot Vålerenga i cupfinalen i ‘97.

Begge gangene var resultatet helt middels, men jeg var dum nok til å prøve igjen. Jeg gren på nesa, truet ned faenskapet og klynket som en liten valp. Mens en tåre slapp taket i et overfylt øye, skled nedover kinnet og deiset rett i parketten. Jeg satte på Jokke og satte meg i sofaen og tenkte at nå er det i hvert fall over.

Det er verre å sitte på venteværelset og vente på rotfylling, enn å gå ut derfra med en dunkende smerte.

Timer gikk, glass ble tømt og natt ble til morgen. Jeg var full, men fortsatt helt tom. Satans munnvann lindret noe – smerten ble utydelig og vag. Men den var der. Og minnet meg på et sørgelig faktum:

– Der fremme venter en dag – og den kommer til å svi.

Jeg tenkte om og om igjen det samme jeg gjorde for ett år siden, men med motsatt fortegn:

– Hva faen gjør vi nå!?

Noen ganger i livet faller man – så langt og så tungt – at man kanskje ikke har styrke til å reise seg. Sånn føltes det akkurat da. Akkurat der. I sofaen i Sandgata 50, natt til 9. november 2015.

Nå, to uker senere er det fortsatt vondt. Ydmykende – nesten flaut. Og forferdelig trist. Jeg er mest av alt lei meg. For at vi ikke får en sjanse til. Og for at vi har skuffet så mange. Som har fulgt oss, holdt med oss, hatt trua på oss: Investorer og sponsorer, supportere og frivillige. Beklager til dere alle.

Men jeg toucher innom sinnet også – sorgens nærmeste nabo. Når jeg tenker på alle forspilte muligheter. Alle store og små feil. Alle marginer som gikk imot.

Totalen gnager meg som den aller verste kjærlighetssorg. Den som river og sliter i deg 24/7 – som er altoverskyggende som en spiker i leggen – som aldri gir deg fri. Bortsett fra 4–5 befriende timer mens sovepillen virker, før effekten siger ut og realiteten sniker seg inn – og klinker til deg midt i panna.

Vi tapte 17 fotballkamper. Noen av dem var greie å akseptere, andre rammet meg som piskeslag: Glimt, Sandefjord, Godset, Aalesund med flere. Nå har slagene stanset opp, men smerten vedvarer. Og den vil nok ikke gi seg på en stund. Ikke i morgen. Ikke om en uke. Ikke om en måned.

Jeg er redd dette nedrykket vil plage meg helt inn i dødsleiet.

Sårene vil omsider leges, arrene vil blekne – men de blir aldri helt borte. Jeg vil for alltid huske de verste tapene. Jeg vil minnes de tunge hjemreisene, de lange nettene og de såre morgenene. Og jeg vil mest av alt gremmes over de skjebnesvangre feilene.

Det er smertefullt å lære av sine feil.

Jeg trodde jeg skulle tåle det, jeg trodde jeg var forberedt – men nedrykket traff meg hardt. Midt i brystet – rett i bakken. Det føles som å være i en sorgprosess.

Jeg har vært på felgen, vært på fylla og vært på gråten. I den rekkefølgen, i en kontinuerlig rotasjon. Jeg har ikke lyst til å møte noen, har ikke lyst til å prate med noen, har ikke lyst på noen. Jeg bare er. Med sorgen og smerten.

Det er ikke noe positivt med et nedrykk. Jeg finner ingen trøst. Ingen mening. Ingen ting.

Akkurat nå.

Men bedre tider vil komme, solen vil atter skinne over Mjøndalen – jeg vet det. Det tar bare litt tid.

Takk for følget, Tippeliga – det var et hyggelig bekjentskap. Tross alt.

Vi kommer gjerne tilbake. Vi kommer sterkere tilbake.

….av OBOS skal du igjen oppstå.

Med en bedre trener neste gang. Det sies at man må gjennom en skilsmisse og et nedrykk for å bli ferdig utdannet fotballtrener. Jeg gjorde unna skilsmissen for mange år siden, men måtte vente lenge på nedrykket.

Nå er den lange veien gått. Fra april til november. Fra Mjøndalen til Stavanger. Fra Tippeligaen til OBOS. Vi er fremme. Vi er nede.

Det er over.

Kommentarer til denne saken