SMU-elever i terroristens fotspor

GLEMMES IKKE: – Det å være her det skjedde, se kulehullene og alt det forferdelige, minner oss om at dette skjedde rett i nærheten av der vi bor. En skoledag vi aldri glemmer, sier Celine Ødegård Nilsen (f.v.), Bjørn Ingeland og Sunniva Johannessen, alle 10.klassinger på SMU.

GLEMMES IKKE: – Det å være her det skjedde, se kulehullene og alt det forferdelige, minner oss om at dette skjedde rett i nærheten av der vi bor. En skoledag vi aldri glemmer, sier Celine Ødegård Nilsen (f.v.), Bjørn Ingeland og Sunniva Johannessen, alle 10.klassinger på SMU. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Sannsynligvis har SMU-elevene aldri erfart mer på én dag i løpet av sine snaue ti år på skolen som de gjorde da de besøkte Utøya.

DEL

En kunne høre den berømte knappenåla falle de timene 68 ungdommer fra Søndre Modum Ungdomsskole (SMU) oppholdt seg på den hjerteformede øya i Tyrifjorden, en knapp times busstur fra deres egen skole – og fra deres egen hverdag.

Tiendeklassingene oppsøkte terroren forrige uke, eller åstedet for den. Og de fikk høre en flott ung manns skildring som tidsvitne: Jakob, som mirakuløst nok overlevde den verste dagen i moderne norsk historie.

Voldsomme inntrykk

Det begynte med MS Thorbjørn, som fraktet dem fra brygga de kjente igjen fra bilder og skjerm. Alvoret var til å ta og føle på. Inntrykkene var så sterke. Ansiktene var så alvorlige. Latter ble erstattet med samtaler med lave stemmer.

69 personer, de aller fleste på deres egen alder og oppover, hadde blitt skutt i deres eget nabolag 22. juli 2011. Det var ikke til å forstå.

Nå er det seks år siden. Men ingen hadde glemt. Og ingen kommer til å glemme.

(Saken fortsetter under bildet)

SITTER I: – Det å være her det skjedde, se kulehullene og alt det forferdelige, minner oss om at dette skjedde rett i nærheten av der vi bor. En skoledag vi aldri glemmer, sier (fra v.) Celine Ødegård Nilsen, Bjørn Ingeland og Sunniva Johannessen, alle 10.klassinger på SMU.

SITTER I: – Det å være her det skjedde, se kulehullene og alt det forferdelige, minner oss om at dette skjedde rett i nærheten av der vi bor. En skoledag vi aldri glemmer, sier (fra v.) Celine Ødegård Nilsen, Bjørn Ingeland og Sunniva Johannessen, alle 10.klassinger på SMU. Foto:

– Det kunne liksom ikke skje. Ikke i Norge, og i hvert fall ikke her på Utøya. Det hele var så uvirkelig, sa tidsvitnet Jakob, som klarte å rømme ved å legge seg langflat i dørken i førerhuset på MS Thorbjørn.

Da trodde han alle andre som var igjen på øya ble drept – over 550 personer.

Samme alder

SMU-ungdommen satt lydhøre i storsalen i det nye bygget på øya da Jakob fortalte.

– Jeg skjønte ikke riktig omfanget av terrorhandlingen før under en minnekonsert i Oslo mange dager etter. Først når navnene på de omkomne, mange av dem mine venner, og en av dem en god venninne, sakte ble lest opp én etter én, tok jeg inn hva vi var blitt utsatt for, sa Jakob etter å ha gjenfortalt alt han husket fra 22. juli.

Han var 16 år da det skjedde, omtrent som de lydhøre ungdommene fra SMU er nå. Klart det gjorde inntrykk.

Erstattet Polen-tur

Toleranseprosjekt, kaller de det på ungdomsskolen. I stedet for å «sutre» over at de tradisjonelle Polen-turene er et avsluttet kapittel, startet de på et nytt.

Flyktninger fra Syria har fortalt om sin flukt, en ung hjelpearbeider fra Leger Uten Grenser fortalte nylig om hvordan det var å jobbe på en båt som plukket opp flyktninger i Middelhavet.

Men aller størst inntrykk gjorde nok dagen de opplevde på den lille, grønne øya midt ute i Tyrifjorden.

– Det gjør inntrykk når en ser kulehullene i veggen, når en ser tidslinjen med SMS-meldinger som er sendt og når vi selv ser stedene det skjedde, sier Sunniva Johannessen.

(Saken fortsetter under bildet)

STERKE INNTRYKK: Lys, blomster, bilder, kort og minnesmerker fra pårørende gjorde sterke inntrykk.

STERKE INNTRYKK: Lys, blomster, bilder, kort og minnesmerker fra pårørende gjorde sterke inntrykk. Foto:

– Det blir så virkelig. Og så nært. Jeg husker det var så ekkelt da dødstallene steg og steg da vi fulgte med på tv-sendinger, sier Celine Ødegård Nilsen.

– Vi er 68 elever på tur. Det var 69 som døde. Det er mange, veldig mange, sier Bjørn Ingeland ettertenksomt, og kaster et blikk utover salen der alle elevene var samlet til lunsj.

Skummelt å tenke på

Bjørn var nesten midt oppe i det da det skjedde for seks år siden.

– Jeg var på besøk hos oldemor, som bor rett oppe i lia på landsiden av Utøya. Jeg skjønte nok at det skjedde noe, men ble avledet med leker, og fikk ikke lov til å se ut av vinduet. Men jeg husker de voksne var veldig alvorstynget, og at de pratet lavt sammen. Og det er skummelt å tenke på at slike ting kan skje også i Norge. Nå har vi virkelig fått se det selv, fortsetter han.

Sunniva, Celine, Bjørn og deres medelever på SMU var ni år gamle da terroren rammet Regjeringskvartalet, og senere Utøya. De aller fleste husker det godt fra tv-sendinger, det gjorde stort inntrykk også på små barn, selv om omfanget og alvorlighetsgraden den gangen ikke var lett å forstå.

Den helt spesielle skoledagen på Utøya denne uken, kommer de uansett sent, eller kanskje aldri, til å glemme.

Vi vant – til slutt

– «Minne, lære og engasjere»; det er tre nøkkelord vi forsøker å formilde i etterkant, sa omviser Christina Marwold.

Vi kan garantere at alle disse tre ordene traff den flotte elevgruppen i årets tiendeklassekull.

– Vi kan ikke la dem som dyrker og former hatet vinne. Vi må bygge et vi, ikke et jeg og dem, sa tidsvitnet Jakob, og minnet på hvor heldig vi er som bor i rettsstaten Norge.

Sterkt – er et alt for mildt uttrykk hvis en skal oppsummere dagen på vegne av tiendeklassingene.

De kommer aldri til å glemme det som skjedde på Utøya 22.juli 2011 – etter skoledagen 1. november 2017.

Artikkeltags