BPs haikeduell: Lange «rasebein» og kort skjørt mot overvektig kollega

TESTETt TOMMELEN: Boel Kristin Støvern og Stig Odenrud prøvde lykken som haikere.

TESTETt TOMMELEN: Boel Kristin Støvern og Stig Odenrud prøvde lykken som haikere. Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

Haikingens storhetstid er over, selv om en og annen utlending på gjennomreise med alt for diger ryggsekk er å se. Men, kan en få haik i Modum?

DEL

Bygdepostens mer eller mindre frivillige journalister ble rundt lunsjbordet utnevnt som testpiloter.

Boel Kristin skulle haike fra Kroka i Vikersund mot Geithus, Stig motsatt vei.

I buskene lå redaktør Bråthen som anstand, med kamera og telelinse... i tilfelle....

Boels historie

Med rusten haiketommel og fortsatt vinterbleke knær på utstilling er det bare å stille seg opp ved Kroka og tigge skyss i retning Geithus.

Forhåpningene er labre, men her blir all skepsis gjort grundig til skamme. Etter nøyaktig ett minutt svinger den aller første bilen som kommer forbi, til siden.

Et blidt fjes

Et blidt fjes titter ut gjennom vinduet. Det er Toril Olsen Søtvik i feriemodus som byr på skyss. Nå må jeg være så ærlig å innrømme at Toril veit hvem undertegnede er, og det var nok utslagsgivende.

– Jeg hadde ikke stoppet hvis det hadde vært en fremmed. Før jeg så hvem det var, tenkte jeg «Hva gjør dette mennesket her?», sier hun.

Nesten litt juks, der, altså, men pytt. Toril skal hjem til Bråtabakken i Geithus, så der ender første etappe.

Toril Olsen Søtvik.

Toril Olsen Søtvik. Foto:

Nummer to

Neste etappe blir litt tråere, men etter åtte minutter stopper en ukjent mann nølende.

– Jeg pleier ikke å ta med haikere, men jeg tok sjansen da det var ei dame, sier mannen, som ikke vil ha navnet sitt i avisa.....

Også denne skysskaren er hjemmehørende i Geithus, og han bringer meg litt forbi Stalsberg. Der ender ferden.

Konklusjonen på dette lille «feltarbeidet» må bli: Du trenger ikke stå lenge med tommelen etter veien når galante geithusinger er ute og kjører.

Stigs historie

I november i 2015 testet Boel og jeg hvem som kom først fram med bil fra Vikersund og til Prestfoss med to ulike ruter. Boel kom først, selvfølgelig.

Da jeg gikk ut døra fra redaksjonen angret jeg på at jeg la igjen matpakka i kjøleskapet. Jeg var sikker på å tape, igjen.

For en mann på 192 cm, 105 kilo (løgn 110 kg - minst) og grånende hårmanke virket det nærmest umulig å konkurrere mot Boel.
Hun er en flott dame, med lange vakre «rasebein», og når skjørtelengden er godt over knærne, fikk fordommene mine godt spillerom.

Ved Coop

Jeg stilte meg opp ved Coop i Geithus med tommelen i været for å komme tilbake til Vikersund. Trafikken var liten, og de fire første bilene blåste forbi.

Men, så. Den femte bilen, etter knapt fem minutter, sakket på farten, blinket inn og stanset.

– Trenger du skyss? spør sjåføren.

Det var Charanjit Singh Nanan (59) fra Vikersund som stoppet opp. Han hadde vært på et bilverksted i Hokksund.

– Jeg må skifte skiver og klosser, forklarer han.

– Jøss, tenkte jeg. Var det så lett?

Tross konkurrentens vakre rasebein og korte skjørt øynet jeg muligheten til revansje, til seier.

Charanjit Singh Nanan.

Charanjit Singh Nanan. Foto:

Ikke uvanlig

Sjåføren har indisk blod i årene og har bodd i Norge i over 30 år. Han er ikke redd for å ta med haikere.

– Forrige gang var for fire-fem måneder siden. Det var i Svelvik, forteller han.

Jeg spør om han tror det er forskjell på ham og de som er født og oppvokst i Norge.

– Kanskje. Det kan hende dere er mer lukket, og holder litt større avstand, sier han.

Vel framme i Vikersund takker jeg pent for skyssen, og ønsker ham er fortsatt god dag.

2–0

Like etterpå ringer telefonen. Jeg skjønner at slaget er tapt, nok en gang. Første bil og ett minutt er umulig å slå.
Kanskje Bygdepostens lesere kan gi oss en utfordring, der jeg har mulighet for å vinne.

Nå leder jo Boel 2–0. Pokker!!!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken