I dag er det 75 år siden Johan (97) ble tvunget til å gå «dødsmarsjen»: - De som ikke orket å gå ble skutt og kastet i veikanten

VITNET: Johan Solberg (97) vitnet i dag i den siste Nazi-rettssaken i Tyskland mot fangevokter Bruno Dey (93). Solberg var selv ikke til stede i retten, men han forklaring ble lest opp. Bildet er tatt for noen år siden, da Solberg fortalte om sine opplevelser som fange under krigen.

VITNET: Johan Solberg (97) vitnet i dag i den siste Nazi-rettssaken i Tyskland mot fangevokter Bruno Dey (93). Solberg var selv ikke til stede i retten, men han forklaring ble lest opp. Bildet er tatt for noen år siden, da Solberg fortalte om sine opplevelser som fange under krigen. Foto:

Johan Solberg (97) fra Vikersund er en av de siste som kan fortelle om livet som fange i en konsentrasjonsleir under den andre verdenskrig. I dag, fredag ble hans dramatiske og detaljerte skildring av livet som fange i Stutthof fortalt til retten i Hamburg.

DEL

- En meget historisk sak og trolig den aller siste rettssaken mot personer som er tiltalt for forbrytelser under andre verdenskrig, sier den tysk-norske advokaten Patrick Lundevall-Unger. Han har bistått Johan Solberg fra Vikersund og sier han er imponert over alle detaljene 97-åringen har klart å få fram i sin forklaring. Kanskje ikke så rart at inntrykkene festet seg godt, for det er grufulle detaljer Johan Solberg har fortalt om og som retten har fått vite om i dag.

Mannen som sitter på tiltalebenken i Hamburg er 93 år gamle Bruno Dey. Han er tiltalt for medvirkning til drap på 5230 mennesker i Stutthof fangeleir fra 9. august 1944 til 26. april 1945. Da var Dey 17 år gammel. 93-åringen erkjenner at han var vakt i leieren, men han han gjentatt gang på gang at han ikke hadde noen mulighet til å sette seg opp mot systemet,

- Hva kunne jeg få gjort alene? er hans forklaring og argumenterer med at en enslig person ikke kunne få gjort noe for å hjelpe fangene. Han erkjenner derfor ikke straffskyld.

Siste nordmann som kan fortelle

Johan Solberg er en kjent skikkelse i Modum. I godt voksen alder begynte han så smått å fortelle om opplevelsene under krigen - først til sin nærmeste familie, senere til mange andre også - ikke minst til skoleklasser. Men at hans lokale engasjement for å spre historien slik at den ikke skulle bli glemt lokalt, også skulle føre til at han ble ett av hovedvitnene i en stor og profilert rettssak i Tyskland kom nok overraskende.

Johan er selv for fysisk svekket til å reise til Hamburg, men barna hans - Ingrid Hellerud og Gunnar Solberg har i dag vært til stede når forklaringen til Johan ble lest opp i retten.. Det ble et sterkt vitnesbyrd på hva en ung mann måtte gjennomgå av prøvelser som fange og alle de forferdelige synsinntrykkene som har fulgt han i alle år etterpå..

Historien

Våren 1944 ble motstandsmannen og kureren Johan Solberg opprinnelig fra Kolbu arrestert og sendt til fangeleieren Grini. I august ble han sendt videre med båt fra Oslo til Gdansk i Polen, De var 44 menn og 18 kvinner fra Norge. Det som møtte dem i leiren var sjokkartet. I forklaringen som ble lest opp i retten forteller Johan om utsultede mennesker, likhauger, voktere som trakk ut gulltenner av døde mennesker - et helvete på jord. Mange ble sendt i gasskammeret og selv om Johan aldri direkte så at noen gikk inn i gasskammeret, så han mange gå veien mot det røde murhuset med den høye pipa. Etter det så han aldri disse menneskene igjen.

Johan forteller at det var en egen leir for jødiske kvinner inne i selve hovedleieren. Der var forholdene enda verre. Syv brakker og skur fulle av mennesker, stuet sammen - før ferden mot gasskammeret.

- Vi så dem gikk forbi brakka vår. Noen gikk med stivt blikk, noen gråt og noen sakket akterut og ble pisket og slept med av vaktene.

Solberg anslår at hver dag i flere uker ble 100 av disse kvinnene sendt i gasskammeret. «Det lå en søtaktig røyklukt over hele området», skriver han i forklaringen.

Han forteller detaljert om det harde livet og at jødene fikk ekstra streng behandling. At han selv overlevde forklarer han med at nordmennene var heldige og fikk motta noen gaver fra Norge. Det sikret dem litt ekstra mat. Hadde de kun spist det de hadde fått i leiren ville det ført til den sikre sultedød. Der besto dagrasjonene av en skive brød med marmelade morgen og kveld og en liter tynn, næringsfattig suppe til middag.

Med andre ord ingen kost å overleve på og i tillegg ble alle fangene daglig satt til hardt, fysisk arbeid.

– Saken har enorm interesse i Tyskland

Så 11 henrettelser

Når noen skulle straffes måtte alle de andre fangene se på. De ble utkommandert og ble stilt opp. Johan Solberg så mye forferdelig utspille seg foran øynene hans mens dette pågikk. Ren tortur og rene henrettelser som skulle sørge for at fangen ble disiplinerte.

«Jeg så selv 11 henrettelser. Den som gjorde sterkest inntrykk på meg var henging av to russiske gutter 4. juledag 1944. De to ble hengt ved siden av juletreet. Det var makabert og grotesk», skriver Johan Solberg i sin forklaring til retten her i Hamburg.

Var med på dødsmarsjen

I januar 1945 rykket russiske soldater stadig nærmere og tyskerne forsto at de måtte trekke seg tilbake. Og fangene skulle også gå. Det ble kalt for dødsmarsjen fordi så få overlevde. Johan Solberg gikk dødsmarsjen, men overlevde.

«Vi startet 25. januar 1945 i snøstorm og sterk kulde. Vi hadde minimalt med matrasjoner. Vi var ca 1300 fra vår fangeblokk som gikk. Kun halvparten overlevde, De som ikke orket å gå, ble skutt og etterlatt i veikanten», skriver Solberg i sitt vitnemål. I morgen er det nøyaktig 75 år siden det skjedde.

Han overlevde krigen, men måtte tilbringe mange måneder på sykehus i Lübeck i Tyskland før han kom hjem i august 1945.

Ønsker ikke hevn

Bygdeposten har flere ganger skrevet om Johan Solberg og hans historie. Det som alltid har slått oss er hvor mye tilgivelse en person kan ha. Johan Solberg ønsker ikke hevn nå heller overfor sin fangevokter. Han skriver at mange tyskere ikke visste hva de gikk til når det engasjerte seg i dette. Og når de først var inne i systemet, var det ingen vei ut igjen. Hvis de ikke ville være der lenger ble de skutt.

«Det er det nazistiske systemet jeg hater. Jeg hater ingen enkeltmennesker. Hevn løser ingen problemer. Det bare eskalerer nye problemer. Gjentatte hevnaksjoner øker voldsspiralen. For å jobbe mot fred i verden må vi tilgi og forsone oss med det som har skjedd og se framover. Vi kan ikke endre det som allerede har skjedd. Jeg forteller min historie for at disse grusomme handlinger ikke skal bli glemt. La oss sammen forhindre at det gjentar seg.» Johan Solberg. Fange nummer 63069.

Stutthof fangeleir og Bruno Dey

KZ Stutthof var den første konsentrasjonsleieren som ble bygget utenfor Tyskland

Den ble påbegynt 2. september 1939 ved Sztutowo (tysk: Stutthof), om lag 40 kilometer øst for dagens Gdansk.

Leiren hadde på det meste 39 underleirer med omtrent 5 000 jødiske kvinner som fanger.

Over 110 000 mennesker ble deportert til leiren og om lag 85 000 døde der. De fleste av fangene var polske, men det var også andre nasjonaliteter og jødiske.

I desember 1943 ble 270 norske politimenn ble sendt dit.

I august 1944 ankom det 45 menn og 18 kvinner til hovedleiren i Stutthof i en transport direkte fra Grini.

Den tyske påtalemakten gikk i 2019 til straffesak mot Bruno Dey (da 93 år gammel) for medvirkning til minst 5230 drap i 1944 og 1945.

Dey arbeidet som vaktmann blant annet i vakttårnene og medvirket ikke direkte i drapene. «Jeg hørte noen ganger disse skrikene i det fjerne» uttalte Dey om mordene i gasskamrene i Stutthof.

Han erklærte seg ikke skyldig. Dey visste godt at fanger ble drept i gasskammeret og han så selv røyken fra likbrenningen.

Saken mot Dey antas å bli den siste nazi-rettssaken i Tyskland. Dom i saken ventes i løpet av sommeren.

Kilde: Wikipedia.


Artikkeltags

Kommentarer til denne saken