Ville brenne dyre merkejakker

Dyr jakke: - Jeg gråt, jeg. Så mye ønsket jeg meg den jakka, skriver 18-åringen Anna Hofton i sitt innlegg om Parajumpersjakker til den nette sum av 11.500 kroner. Nå lurer hun på hvordan hun kunne kjøpe disse jakkene. Hun er i dag flau over å eie og bruke dem.

Dyr jakke: - Jeg gråt, jeg. Så mye ønsket jeg meg den jakka, skriver 18-åringen Anna Hofton i sitt innlegg om Parajumpersjakker til den nette sum av 11.500 kroner. Nå lurer hun på hvordan hun kunne kjøpe disse jakkene. Hun er i dag flau over å eie og bruke dem.

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Jeg kastet de to Parajumpers-jakkene til en verdi av 11.500 kroner på gulvet. Jeg ville brenne dem. Det har definitivt skjedd noe med meg det siste året.

DEL

RosthaugspaltenDet startet i 10. klasse. Jeg ønsket meg en Parajumpers Kodiak så hardt at det gjorde vondt. Vet dere hva? Jeg gråt, jeg. Så mye ønsket jeg meg den jakka.

Vintersesongen tok slutt, og jeg glemte hele jakka. Våren og sommeren gikk, høsten og skolestart kom. Det gikk mot kaldere tider, og jeg startet i 1. klasse på Rosthaug videregående skole. Jeg ville også eie en merkejakke. Jeg kom opp med en amazing idé om å bruke konfirmasjonspengene mine på den, så etter mye om og men og overtaling, gikk mamma og pappa med på det.

Denne jakka skulle jeg ha i mange år, det var løftet jeg ga til mamma. Jakka var tung, svær og iskald, men det var ikke så farlig. Det var en Parajumpers uansett. Når det gjelder det andre kjøpet, går jeg ikke i detalj, men det ble vår. Jeg skulle ha vårjakke, og Parajumpers var fremdeles det flotteste jeg visste om.

Å gå i seg selv

Ikke misforstå meg, disse jakkene er fine de, altså. Jeg har ikke noe imot folk som kjøper dem eller folk som kjøper dyre merketing generelt. Spør dere meg, er dette merkepresset noe som får unødvendig mye oppmerksomhet. Om man selv føler presset, så burde man gå i seg selv. Hvis du ikke føler deg bra nok fordi du ikke eier et bestemt plagg eller en bestemt veske, er det deg selv du må jobbe med. Ikke legg skylden på samfunnet.

Enkelte steder er det nok slik at man blir dømt for hva man har og ikke har, men om man lar seg dømme, det er opp til en selv. What ever, har folk råd til det, så kan folk for min del kjøpe akkurat det de vil.

Familien er ikke sånn

Det siste året må det ha skjedd noe med meg, jeg vet ikke helt hva det er. Men jeg blir sint hver gang jeg ser på jakkene mine. Sammenligner jeg prisverdien på jakkene med resten av klesskapet mitt, så er det en enorm forskjell.

Jeg er ikke sånn, familien min er ikke sånn. Vi har da midler så vi klarer oss, men vi har ikke råd til at alle tre kidsa i familien skal eie hver sin jakke til 8.000 kroner.

Det er ingen skam ikke å ha råd til det «alle andre» har, for jeg er sikker på at det er flere enn meg som eier noe de ikke egentlig «burde» eie.

Jeg føler meg som en idiot når jeg er innom butikker hvor merketing selges, nettopp fordi der sprader jeg inn med jakka mi, så har jeg overhodet ikke råd til noe som helst inni butikken.

Å late som man er noe

Jeg følte kanskje et visst press før, og det er muligens derfor jeg har endt opp med disse jakkene, men den siste tiden har jeg skjønt at det finnes andre verdier her i livet (og mye finere jakker til en tredjedel av hva jeg ga for Parajumpersjakken, he-he).

Her synes jeg samfunnet er skrudd – det handler ikke om dette merkepresset for meg, det handler om å late som å være noe man ikke er. Men folkens, man er ikke fattig selv om man ikke bruker 8.000 kroner på en jakke. Jeg tror det er viktig å tenke seg om. Nå ser jeg ikke engang hva jeg så i disse Parajumpers-jakkene. De gjør ikke at jeg føler at jeg passer inn, derimot gjør de så jeg føler meg utilpass.

Jeg har alt jeg trenger

Jeg håper alle forstår at jeg ikke har noe imot folk som eier merkejakker og merkevesker og merkeblyanter og merkeblomsterpotter og merkelysestaker, og jeg har heller ikke noe personlig imot dem som later som de har råd til å eie alt dette – jeg bare synes det er så vanvittig unødvendig.

Jeg har kanskje ikke råd til alt mulig rart her i verden, men jeg har alt jeg trenger. Og for meg er det viktigst.

Artikkeltags