Humpetitten, humpetatten…

MYE DÅRLIG: Veiskuldre som holder på å skli ut, dårlig asfalt med sprekker og humper, er gjennomgående for veiene i Midtfylket og Buskerud, mener journalist Eirik Gullord

MYE DÅRLIG: Veiskuldre som holder på å skli ut, dårlig asfalt med sprekker og humper, er gjennomgående for veiene i Midtfylket og Buskerud, mener journalist Eirik Gullord Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

Hvor dårlig skal vi egentlig tåle at veiene blir, før vi klager?

DEL

SkråblikkEtter et sommerhalvår på kryss og tvers i landet vårt klarer jeg ikke unngå å stille spørsmålet. I mai kjøpte jeg meg campingvogn – en gammel sak fra 1986, så det er i seg selv ikke poenget. Men med campingvogn bak på bilen blir plutselig alle ujevnheter langt mer merkbare. Vogna hopper og spretter der den sitter fast på «kula», og bilen gynger i alle mulige retninger. Særlig i Buskerud og spesielt i Midtfylket.

Jeg har kjørt E16, E6, E18, E134, rv. 27, rv. 4, rv. 3, rv. 2 og så mange fylkesveier at det ikke nytter å nevne dem. Jeg har vært innom Vestfold, Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark, Oppland, Sør-Trøndelag samt Møre og Romsdal. Jeg har svingt meg gjennom Gudbrandsdalen, Østerdalen, Glåmdalen, Odalen, Rindal og Orkdal. Jeg har kjørt over fjell, gjennom fjell og under fjorder. Konklusjonen er at det sånn jevnt over er mye god vei i dette landet – i hvert fall sør for Trondheim og øst for Finse.

Unntaket er Buskerud! Det er helt merkelig, men så fort jeg passerer fylkesgrensa begynner campingvogna å «danse». Innen jeg har kommet meg til Modum og Øvre Eiker er det nær sagt hallingkast på tilhengerfestet. Selvsagt finnes det unntak, sånn som E18 gjennom Drammen og langt på vei E134 mot Hokksund, men jevnt over er det mye dårlig vei i fylket.

Bare på den korte veien fra Vikersund til Snarum, hvor jeg bor og parkerer vogna, må jeg passe meg. Veiskuldre som holder på å skli ut, og et asfaltdekke – like etter vanntårnet på Sysle – som snart er så dårlig at en for lav bil risikerer å få bunnpanna slått i stykker. Men ikke et eneste sted langs veien står et lite varselskilt om dekkeskade, humper, eller generelt dårlig vei.

Med dette i bakhodet ble jeg derfor nervøs da jeg i sommer kjørte rv. 3 gjennom Østerdalen sørover fra Trøndelag. Ved Kvikne kom skiltet som varsler om humpete vei. «Dette kan bli spennende tenkte jeg». Men fasiten viste en liten hump – langt snillere og mykere enn en gjennomsnittlig skjøt mellom ny og gammel asfalt i Buskerud. For selv ikke ny asfalt klarer man å legge her i fylket – men det er en annen sak. Innen jeg hadde kommet meg til Tynset kom skiltet som fortalte om dekkeskader. «For sikkerhets skyld girer jeg ned til fjerdegir, og er klar på bremsa», tenker jeg med meg selv. Men nok en gang opplever jeg bedre asfalt, enn forbi det omtalte vanntårnet ved Sysle.

Det er da jeg spør meg: Finnes det ikke en felles norm hos Statens vegvesen, eller hvem det nå er som har ansvaret for veier og skilting, for når det skal skiltes om hva. Og enda viktigere: Når er det lov til å klage høylytt over alle humper, svanker og dumper som reduserer kjøreopplevelsen og trafikksikkerheten?

Ja, ja. Jeg får vel være glad jeg ikke er lastebilsjåfør med et ærend i Sigdal. Det er nok enda verre enn ei lita campingvogn på veiene i Modum og Eiker.

Artikkeltags