Å få alle til på spille på ett lag

BARNEFOTBALL: Les fotballmammaens tanker rundt barnefotball og hennes observasjoner fra sidelinjen.                                                                                                                             ILLUSTRASJONSFOTO

BARNEFOTBALL: Les fotballmammaens tanker rundt barnefotball og hennes observasjoner fra sidelinjen. ILLUSTRASJONSFOTO

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

«Det å aldri føle seg som en del av laget gjør noe med barnets selvfølelse», skriver fotballmamma i dette leserinnlegget.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg er som vanlig observatør på fotballtreninga. Åtte gutter som løper rundt på banen og det eneste målet er å få tak i ballen og sparke den i mål. En av gutta ser jeg for meg at kommer til å spille på et bedre lag i ungdomsårene, om engasjementet og ferdighetene øker.

Tre av gutta er på ballen. De er på forskjellige lag, to har vester og en har bare vanlig T-skjorte på. Ballen havner på sidelinja. Det er kast. Min sønn står midt på banen. Han står aleine – ingen bryr seg med å dekke han, for det er ingen som forventer at gutten som skal ta kastet kaster ballen til han. En liten, spretten gutt småhopper på stedet med hånda opp. Han har heller ingen motspillere rundt seg, for heller ikke han pleier å få ballen. Gutten på sidelinja kaster, mot klynga. Mot de to spillerne som alltid pleier å få ballen.

Selv står jeg aleine på sidelinja. Jeg har sagt hei til mødrene på siden, har forsøkt å starte en samtale, men ser at samtalen om den felles jobben er av større interesse enn min small talk om hvor mange som er på trening i dag. Etter at de tre mødrene har gått – sammen – for å kjøpe seg kaffe og brus i kiosken, plasserer de seg såpass langt unna meg at det ikke er mulig å føre en samtale. Jeg gløtter over på andre halvdelen av banen og ser om det bare er jeg som står der aleine. Det er jo ikke det. Det er flere klynger med foreldre og et par som står utenfor. Det er litt komisk, at tilskuerne speiler det manglende samspillet på banen.

Inni meg, under kastet som gutten skal ta, tenker jeg inni meg: «Kast til de to som står aleine! Dette er bare trening, for helvete! Hvis du kaster til en av de to som står aleine der, oppnår du to ting: du inkluderer han på laget og ikke minst gjør du noe som er innmari overraskende for motspillerne – gutten får ballen og det gir dere en langt større sjanse til å score mål.».

Dette er niåringer. De burde kunne spille bedre på lag. Mødrene er voksne. Jeg har en forventning om at de tenker på oss foreldre som et lag. Og treneren – han burde vite bedre.

Jeg har forsøkt å ta det opp med treneren: «Ser du det ikke, trener? Kan du ikke sette noen grenser for et par av de guttene som bare sentrer til kompisen sin? Jeg er drit lei av å komme hjem med en skuffa sønn etter hver fotballtrening.» Han elsker fotball over alt på jord, men jeg har bedt han slutte, fordi lagspillet gjør at vi må bearbeide frustrasjon etter hver eneste trening.

For det er frivillig å være med. Guttene på laget kan slutte på laget når som helst. Jeg stiller opp på dugnader og kioskvakter frivillig. Mødrene kan droppe å være med på trening, for å slippe å stå utenfor.

Treneren gjør den frivillige jobben å trene disse fortsatt viltre og energiske guttene. Jeg tilbød meg å stille opp som hjelpetrener, men den mannlige treneren mente jeg ikke hadde en stemme som bar for å holde disse guttene i sjakk, dessuten trengte vi de mødrene vi har for å dekke kioskvaktene.

LES OGSÅ: Medlemmene er lei vakthold og salg av bonusguider: – Folk ønsker helt andre type dugnader

Men – oppi all frivilligheten og takknemligheten vil jeg understreke hvor viktig treneren er for lagspillet. Jeg har sett gutten som står aleine med hånda oppe for å markere at han er ledig, i boligfeltet. Jeg går forbi feltet hver dag med bikkja, og denne gutten spiller fotball med faren sin ganske ofte. Jeg har sett skuddfoten hans. Han elsker fotball, men har ingen kamerater på laget, og derfor får ingen sett hvor god han virkelig er – for det er ganske få sekunder han briljerer med ballen før han sentrer til andre på laget.

Jeg må nyansere. Jeg har flere barn, og har sett fantastiske trenere som lar barna prøve seg i alle posisjoner på laget fordi de vil det. Jeg har sett trenere som har byttet ut spillere på laget fordi de ikke forholder seg til laget – eller fordi de kun spiller ball sammen med de to vennene sine. DET er å signalisere at man ikke aksepterer utestenging!

Et av hovedargumentene for å sikre at alle skal med på banen, er fra et fotballags perspektiv det å kunne rekruttere og holde på gode spillere. Det kan jo være en Ødegaard iblant dem. Fotball er et lagspill, og laget blir aldri bedre enn de spillerne som er ute på banen – som spiller sammen. Men – jeg tror vi glemmer det aller, aller viktigste: og det er hvert enkelt barns selvfølelse. Det å aldri føle seg som en del av laget gjør noe med barnets selvfølelse – følelsen av å ikke bli inkludert på laget, at jeg ikke er god nok i dag heller – smerter langt mer enn om det ble tap i dag igjen.

Så trener – hvis du mener at jeg ikke har stemme nok til å kunne være hjelpetrener, håper jeg du har baller nok til å rope ut til spillerne at her spiller vi på lag!

LES OGSÅ: Integrering betyr arbeidstilknytning

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken