Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er ikke lett å være statsminister Jonas Gahr Støre (AP) og finansminister Trygve Slagsvold Vedum (SP) nå om dagen. De har lovet mye, men har blitt innhentet av omstendigheter de strengt tatt ikke kan lases for. Privatøkonomien vil bli strammere, mens staten blir rikere. Sånt fører lett til stor misnøye. Nå har Jonas samlet troppene til budsjettkonferanse på Klækken Hotell. Det skjer mens bensinprisen og strømprisen når stadig nye høyder. Matvarer og mange andre produkter blir dyrere og rentenivået er på vei opp. Kravet fra velgerne om at staten må lette byrdene blir stadig sterkere. Og for å gjøre bildet enda dystrere så pågår en krig i Europa som vil måtte føre til at Norge bruker enda mer penger på Forsvaret.
Vi må venne oss til at pengene våre blir mer udrøye og vi må venne oss til tanken om at regjeringen må prioritere forsvar foran mange andre ting. Det er tungt for en befolkning der de aller fleste ikke har hatt en eneste økonomisk bekymring på 30 år. Samtidig må Norge ta imot mange flyktninger og en stadig eldre befolkningen vil kreve mer av kommunene. På toppen av det hele har regjeringen store klimaambisjoner – ambisjoner som vil koste. Trolig har ingen regjering i nyere tid hatt større utfordringer, til tross for et gigantisk oljefond. De kan i teorien bruke mye, men hvis alle nordmenn fikk én million kroner hver på konto ville økonomien kollapset. Mange ville handlet som gale og prisene ville steget. Inflasjonen ville eksplodert og prisene ville skutt i været. Det ville blitt en heidundrende fest som endte i en gedigen blåmandag.
Da Jonas ble statsminister var vi på vei ut av en pandemi. Verden så ganske lys ut. Vi hadde klart oss godt gjennom to år med unntakstilstand. Krisepakkene gjorde at mye penger ble pumpet inn i samfunnet. Det førte til at økonomien ble kraftig stimulert. Da Jonas ble statsminister var ledigheten på vei mot et bunnivå og det var ny optimisme. Så begynte strømprisen å stige. Dermed ble det dyrere å produsere ting og som en følge av det økte prisene på mat og andre varer også. Det vil føre til krav om store lønnsøkninger som igjen kan føre til inflasjon. Så begynte Putin å rasle med sablene og der endte med krig. Dette har selvsagt ført til økt hamstring av drivstoff og dermed går prisen opp.
Tenk hvor deilig det ville vært for Jonas og Trygve hvis de hadde vært statsminister og finansminister i et land med dårlig råd. Da hadde folket akseptert at nå må beltet strammes inn. Norge er derimot søkkrikt. Derfor må vi spare. Vi har blitt kravstore og uttrykket «vi bor da tross alt i verdens rikeste land og derfor må vi kunne.....» blitt gjentatt gang på gang. Og politikerne har ikke våget å stå imot.
Før Trygve ble finansminister – tiden da han var superpopulist og lo seg skakk gjennom den ene debatten etter den andre, kalte han daværende finansminister Siv Jensen (FrP) for avgiftsdronningen. Han lovet velgerne at han ikke ville sitte i en regjering der pumpeprisen på diesel var på 20 kroner literen. Nå advarer ekspertene mot at prisen i løpet av sommeren kan bli dobbelt så høy, altså 40 kroner literen. Dette er selvsagt en kattepine for Trygve – han som leder et parti som står aller sterkest i de delene av landet der bilen er eneste framkomstmiddel. Trygve har blitt utfordret på dette gang på gang den siste tiden. Svaret er nokså vagt. Enn så lenge sier at situasjonen er usikker og at vi får vente og se. Det vil neppe velgerne hans slå seg til ro med veldig lenge.
Pøser Jonas og Trygve for mye penger inn i samfunnet vil prisene stige og det igjen vil føre til at renta går opp. Det vil kaste mange med mye gjeld ut i en vanskelig situasjon. Vi kan få økt inflasjon som fører til at pengene våre blir mindre verdt og folk vil kreve mer i lønn. Dermed skrus prisnivået opp og det vil for eksempel bli vanskeligere for norsk eksportnæring å få solgt varene sine. Det er ganske enkle greier. På toppen av det hele sliter mange bransjer med å få søkere. Det er veldig lav ledighet.
Politisk derimot kan det bli dyrt. Velgerne vil kreve at regjeringen gjør noe med bensinprisene og at de må videreføre strømstøtten. Jeg tror vi andre skal være glade for at vi ikke skal lage et statsbudsjett for 2023. Slik verden er nå er ikke det noe å misunne noen.