Ingen lysning i skogen

Tidligere måtte norske treforedlingsbedrifter importere for å få nok tømmer til sin virksomhet. I dag eksporteres enorme mengder flis ut av landet.

Tidligere måtte norske treforedlingsbedrifter importere for å få nok tømmer til sin virksomhet. I dag eksporteres enorme mengder flis ut av landet. Foto:

Av

Staten har investert milliarder i svensk og finsk skogindustri. I Norge skjer det ingenting.

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

[Dagsavisen]  – Vi har gått fra å være en nettoimportør til å bli en råvareeksportør av tømmer. Det er ingenting som tyder på at det vil endre seg med det første.

Christian Anton Smedshaug, forsker ved Agri analyse, er bekymret for framtiden til norsk treindustri og satsingen på ny industri i Norge generelt. Sammen med Margaret Eide Hillestad jobber han nå med å fullføre en rapport der de ser på om Norge har greid å revitalisere industrien for å møte oljeprisfallet.

– Det er bred enighet om at norsk økonomi må omstilles. Da skulle man tro at det ble tatt politiske grep som økte investeringene i industrien. Men det er dessverre ikke det vi ser. Underskuddet i handelsbalansen er høyt og økende – til tross for at krona har svekket seg og er historisk lav. Vi greier ikke å få kapital over i produktiv sektor, sier Smedshaug.

Ingen skogsatsing

Han mener manglende satsing på norsk treforedlingsindustri er det beste eksemplet på at utviklingen går i gal retning.

– Skog har vært den sektoren som har definert norsk industri, men i dag greier ikke politikerne å se hvilke muligheter vi har for å revitalisere denne industrien. Norge har tilgang på billig valuta, god infrastruktur, ledige kompetente hender og billig fornybar kraft – og vi har et råvareoverskudd av tømmer. Samlet sett er det få land som har bedre forutsetninger for en storstilt satsing på skogindustrien.

Smedshaug viser til at det verken i skog- eller industrimeldingen ligger noen kapitalgrep eller statlige initiativer som kan snu utviklingen.

– Vi har heller ingen generell eierskapspolitikk eller industriell nyskapningspolitikk. Det er ikke mangel på kapital, men mangel på industripolitikk. De med økonomiske ressurser har satset pengene på bolig og eiendom i Norge. Nå er vi kommet i en situasjon hvor norske husholdninger forgjelder seg med cirka 200 milliarder kroner i året, mens industriinvesteringene er stabilt lave. Vi har gått fra en oljeboom til en eiendomsboble.

– Et tankekors

Norsk skogindustri foredlet lenge mer tømmer enn det som ble hogget her til lands. Inntil nylig ble det importert to millioner kubikkmeter tømmer. I dag er Norge blitt en nettoeksportør. Rundt fire millioner kubikkmeter tømmer forsvinner ut av landet hvert år. Samtidig har Statens pensjonsfond utland økt sine plasseringer i svensk og finsk skogindustri til mer enn 20 milliarder kroner. Forskeren mener Norge burde satset på et avansert bioraffineri med et bredt produktspekter for å stoppe utviklingen.

– Med et slikt raffineri kunne man satset på alt fra biodrivstoff til avansert cellulose. Da ville man fått revitalisert hele verdikjeden og utnyttet det transportsystemet som vi har bygd opp, sier Smedshaug.

Erik Lahnstein, administrerende direktør i Norges Skogeierforbund, er i likhet med Smedshaug bekymret over utviklingen.

– Det er et tankekors at norske myndigheter gjennom Statens pensjonsfond utland bidrar til å bygge opp treforedlingsindustrien i våre naboland, men at vi ikke får i gang investeringene i Norge, sier Lahnstein, og legger til:

– Jeg mener det er galt at vi i Norge har høyere avkastningskrav for industrielt motiverte investeringer i norsk treforbrukende industri enn for de rent finansielle investeringene Statens pensjonsfond utland foretar i konkurrerende virksomhet i våre naboland.

Han understreker at årsaken til at man ikke har fått i gang treforedlingsindustrien i Norge er sammensatt, og at finansielle og kommersielle feilvurderinger av eiere og ledelse i norske treforbrukende bedrifter er en viktig årsak til at denne industrien står langt svakere enn i våre naboland.

– Men vi må også konstatere at vi har en stat som ikke er en tett samarbeidspartner med skognæringen på samme måte som i våre naboland. Man utnytter ikke handlingsrommet man har til å bruke finansielle virkemidler, og det er heller ingen strategi for å drive markedene for våre produkter framover. Den industrielle dimensjonen har nærmest vært fraværende i utformingen av biodrivstoffpolitikken.

Arven etter Tofte

Lahnstein mener blant annet at det må sterkere insentiver til for å bruke mer tre i bygg som kan erstatte stål og betong.

– Da ville man fått ned klimautslippene kraftig samtidig som man får bygget opp kompetanse og posisjonert våre industribedrifter som leverandører til fremtidens mer klimavennlige og produktive byggenæring.

Etter at cellulosefabrikken på Tofte ble nedlagt i 2013, har prisen på tømmer gått kraftig ned.

– Det er et paradoks at svenskene som la ned virksomheten i Norge nå bygger opp akkurat samme kapasitet i Sverige. Alle taper på at vi ikke foredler råstoffet. Siden nedleggelsen av Tofte har norske skogeiere som selger tømmer og norske sagbruk tapt mer enn en milliard kroner fordi råstoffprisen har falt. Det største tapet er likevel den verdiskapingen og kompetanseutviklingen vi går glipp av i industrileddet. Lykkes vi med en industriell bearbeiding av råstoffet vil den samlede verdiskapingen bli mer enn ti ganger førstehåndsverdien på råstoffet.

– Hva mener du politikerne må gjøre?

– Første skritt er å erkjenne problemet og at regjeringen takker ja til den strategiske dialogen som næringen har etterlyst i tre år. Politikerne må bruke det handlingsrommet som andre land bruker på kapitalsiden og de må bli en partner for å drive utviklingen av de grønne markeder raskere framover. (ANB)

Skog har vært den sektoren som har definert norsk industri, men i dag greier ikke politikerne å se hvilke muligheter vi har for å revitalisere denne industrien.

Christian Anton Smedshaug, forsker ved Agri analyse

Artikkeltags