Vi i Bygdeposten skal by på oss selv. Vi skal trene mer og noen skal ha et noe mer bevisst forhold til kosthold. Et helt halvt år faktisk, så det så. Det skal fortrinnsvis skje søndag til torsdag. Fredag og lørdag blir det litt mer normalt. Det normale i Bygdeposten kan for en del framstå litt vel mye. Men vi er jo en glad gjeng. Glade folk trives og når man trives vil man gjerne kose seg litt. Vi er representanter for de skrøpelige. Mange av oss var unge da skulderputer og clynol var heteste mote. Slett ikke alle av oss har levd etter mottoet: «kroppen er mitt tempel». Det må tas noen grep før det største i livet ikke er kjærligheten, men magen. Tempelet skal få seg en omgang med «såpe og vann».

Treningen min skjer altså på grunn av logikk og ikke glede. Forrige gang jeg gikk på ski for eksempel. Da begynte jeg å tenke på ordet testament! Jeg tenker aldri på testament når jeg drikker noen duggfriske halvlitere på pub. Ergo er pub best for min mentale helse. Nå skal jeg drikke mer vann. Det smaker ingen ting, men det er sunt. Ergo – det sunneste vi kan drikke er det som ikke smaker noe. Det er veldig trist å tenke på. Det asketene ikke forstår er at knekkebrød med kalkunpålegg, ikke smaker like godt som en loffeskive med et tykt lag med smør og en ladning roastbiff, remulade, løk og sylteagurk. Men knekkebørd er visst sunnere. Ergo: å spise har kun ett formål; å bli mett. Smak og annen nytelse har ikke noe med mat å gjøre. Jeg kommer til å drømme om danske smørbrød, ledsaget av øl og dram. De tilhører en svunnen tid. Jeg har heldigvis noen bilder jeg kan se på. Fra tiden da livet var godt og lunt som en deilig lun leverpostei.

Er man først med på prosjektet skal det ikke stå på viljen. Jeg skal tenke peanøtter, mens jeg spiser gresskarfrø. Det skal visst være veldig bra for magen. Jeg har riktig nok veldig sjelden vondt i magen. Likevel - det blir gresskarfrø nå. Egentlig skulle jeg hatt forstoppelse også fordi jeg spiser for lite fiber. Jeg har ikke forstoppelse, men fiber blir det. Dessuten skulle jeg sovet dårlig fordi jeg drikker 20 kopper kaffe hver dag. Kaffedrikkingen pågår helt fram til sengetid. Dermed skulle jeg ifølge dem som kan noe om sånt, ligge våken halve natta. Jeg sover godt. Der vil noen sikkert påstå at jeg sovner så tungt fordi jeg er tappet for krefter på grunn av mitt utsvevende liv. Sludder; jeg sover fordi jeg har god samvittighet.

Hvis noen føler at denne teksten har en litt sint undertone, så tar de ikke helt feil. Det handler for så vidt ikke om prosjektet, men det faktum at vi mennesker – i hvert fall oss vanlige – ofte må forsake det vi liker best. Det er urettferdig. Hvorfor kan ikke vi få ha like mye glede ved matbordet som knekkebrødknaskerne har? Hvorfor har det ikke blitt funnet opp et aldeles nydelig skolebrød – med eggkrem og melis som blir anbefalt av Folkehelsesinsituttet? Den teknologiske utviklingen går så fort, men det er ingen som er på sporet av sjokolade anbefalt av ni av ti slankeleger? Hvor vanskelig kan det være å finne opp et helseøl som smaker øl og ikke vann? Jeg bare spør. Nå må jeg slutte; alarmen på klokka har gått. Jeg har visst sittet for lenge.