(Laagendalsposten)

Hver høst, godt timet mot jaktstart, kommer det leserinnlegg fra ulike dyrevernere, der jakt og jegere framstilles som et onde som truer norsk natur. Vi betviler at jegerne mister verken nattesøvnen eller jaktlysten, men det er kanskje greit å kommentere de verste urimelighetene og mytebyggingen i disse ytringene.

I Norge står jakttradisjonene særlig sterkt. Det var jegerne som først befolket landet etter siste istid, og det er en nær 10.000 år gammel tradisjon som videreføres av dagens jegere. Hver 10. nordmann står i jegerregisteret, og det er et overveldende flertall i befolkningen som ser verdien av å høste av naturens overskudd i form av sunt og kortreist viltkjøtt. Tre av fire nordmenn er grunnleggende positive til jakt, ifølge Natur- og miljøbarometeret til TNS-Gallup 2017.

Jakt og aktiv bruk av naturen gir grunnlag for en interesse for å ta vare på naturen og forvalte den fornuftig for de neste generasjoner. Et aktivt friluftsliv er viktig også i et helseforebyggende perspektiv. Gjennom bruk av offentlige midler for å stimulere til aktivitet, kunnskapsoppbygging og bærekraftig høsting av naturens ressurser, legges grunnlaget for engasjement og interesse for å ta vare på naturen. Jakt er derfor en ønsket samfunnsaktivitet.

Verden står overfor to store utfordringer som vi alle må bidra til å løse; klimautfordringene og utfordringene knyttet til tap av natur. Vi må klare å håndtere begge disse utfordringene på en god måte. Da er det viktig at vi på godt faglig grunnlag iverksetter tiltak som kan bremse den negative utviklingen.

Hovedutfordringen når det gjelder tap av natur og viltarter er knyttet til nedbygging av natur, og ikke til jakt slik det forsøkes å tegne et bilde av. Det er utfordringer rundt omfattende hyttebygging i viktige leveområder for viltet, plassering av store industriaktige vindkraftanlegg i norsk natur og andre større naturinngrep, som medvirker til en fortsatt negativ utvikling. Jakt er basert på høsting av et overskudd i bestandene. Alt vilt er i utgangspunktet fredet, og så åpnes det kun for jakt på de arter som tåler et uttak. Jakta vil derfor ikke true bestander som står svakt. Norsk naturforvaltning er kunnskapsbasert, og ivaretakelse av det biologiske mangfoldet står svært sterkt både i lovverket og i praksis. Jegerne bidrar inn i forvaltningen med bestandsregistreringer, naturengasjement og positive vilttiltak, og de blir dermed et viktig element i en fornuftig naturforvaltning som hindrer tap av arter og natur.

Det forsøkes også å gjøre et poeng ut av at man jakter på arter som er på rødlisten, blant annet rype og hare. Ja, det er riktig at hare og begge våre rypearter kom inn på den norske rødlisten i kategorien nær truet ved siste revisjon av rødlista. Nå er det viktig å være klar over at rødlisting i denne kategorien er et virkemiddel for å vise at en art trenger økt oppmerksomhet, ofte basert på manglende kunnskap om bestandsstatus. Det mener vi som jegere er positivt. Rødlistingen kan bidra til mer midler for å øke kunnskapsgrunnlaget om rypa. Det har Norges Jeger- og Fiskerforbund bedt om i mange år. I tillegg er det slik at signalene om trangere kår for rypa for lenge siden har medført et mer forsiktig uttak av ryper under jakta. Mens man for 15 år siden felte rundt 500.000 ryper i et middels godt år, er det nå under halvparten som felles årlig. Ikke nødvendigvis fordi det er så lite ryper over alt, men fordi rettighetshaverne og jegerne i fellesskap har inntatt en mer varsom tilnærming. Rypejegerne er i dag innforstått med kvotebegrensninger og krav om løpende fangstrapportering for å sikre en bærekraftig høsting. Vi finner heldigvis fremdeles glede i å gå i fjellet, selv om vi høster mer forsiktig.

Skal vi klare å gjøre gode klimavalg og stoppe tapet av biologisk mangfold, er det viktig at flest mulig klarer å dra tauet i samme retning. Det oppnår vi ikke ved å prøve å spenne bein på hverandre, men gjennom å samles rundt gode løsninger på felles utfordringer.