Modums bidrag til verdensfreden bør være å stoppe alle forsøk på å slå sammen lokale idrettslag

DEL

Kommentar: Pål Lohne fra Åmot er ikke av det lettskremte slaget. Det beviser han i et leserinnlegg i Bygdeposten, der han tar til orde for å slå sammen kommunens idrettslag til et Modum IL. Fram til nå er det stort sett de som for lengst har slitt ute sine ski- og fotballsko i barnestørrelse, som har kommentert innlegget. De som har ambisjoner og driver med idrett, er vel kanskje ute og trener? Debatten pågår digitalt med deltakere som mener noe i sakens anledning – kanskje fra sin plass i sofaen.

Kjære Pål Lohne. Intensjonen din er god, men den vil dessverre aldri bli en realitet. Til det er særinteresser med navleperspektiv altfor sterkt framme. Det er nok bedre å ha tre-fire elendige fotballag enn ett halvdårlig? Tidligere ordfører Odd Flattum sa følgende (tatt på husken) i et formannskapsmøte for mange år siden: utfordringen med å sette av midler til sentrumsutvikling i Modum ett sted, er at du alltid må gange summen med tre, for da skal de to andre tettstedene ha akkurat det samme. Også der var Flattum'en presis i sin formulering.

Jeg har skrevet det tidligere og gjentar det gjerne: Det er minst tre ting Modum ville hatt færre av hvis området lå der som en ubesudlet plett på jorden og skulle formes i dag. Det ene er forsamlingslokaler. Det andre er kirker, og det tredje er garantert antall idrettslag. Trolig antall barneskoler også.

Noen forsamlingslokaler lever litt ved hjelp av utleie, men det er få lokaler der folk hyppig samles til fest med matfat og blank kaffe, før de kaster seg ut på dansegulvet i takt eller utakt til heftig trekkspillmusikk. Det kan gå år mellom hver gang det er spor av neseblod i snøen rundt lokalene nå, rett og slett fordi de ikke brukes lenger. Nabofeider og sjalusi gjøres ikke opp bak veggen lenger, men i forliksrådet. Ungdommen sjekker hverandre på tinder og siste nytt med nyhetsverdi – litt under lokalavisens terskel – får man på Facebook. Nyheten om at naboparet har skilt lag, annonseres enkelt med å endre status fra gift til skilt i kolonnen for personlig presentasjon. Det er med andre ord lenge siden man måtte møtes på lokalet for å høre siste nytt eller finne noen å klå på.

Kirkene våre er sjelden fylt til trengsel, hvis man ser bort ifra 17. mai, julaften eller hvis en av bygdas betydningsfulle personer har gått livsveien ferdig. Suget etter høymesser, salmesang og oppmuntrende ord om evig liv er åpenbart ikke sterkt og påtrengende hos den gemene hop.

Idrettslagene våre er flere steder historien om anlegg som ligger mye ubrukte, mens som vi likevel gjerne vil beholde. Det er litt det samme som sausnebbet vi arvet etter tante Klara. Det brukes sjelden, men vi tørker støvet av nebbet et par ganger i året og sender hun som selv var et nebb, noen tanker før nebbet settes tilbake på plass. Å kaste det er utenkelig. Å gi det bort er ikke enkelt det heller, for hvor mange sausenebb trenger egentlig en familie for å kunne kalle seg lykkelige?

Så vil sikkert noe si: det går da ikke an å sammenligne et idrettslag med et sausenebb? Et idrettslag handler jo om tradisjoner. Et samlingspunkt i lokalmiljøet, gode verdier og minner om den gang da A-laget nesten klarte å rykke opp, eller historien om han som deltok i NM i Hannibalbakken en gang på 50-tallet. Pokalen står der – en gang blank og skinnende – i et skap på klubbhuset – det som absolutt skulle hatt et strøk maling, bare noen kunne tatt på seg den dugnaden. Det skulle vært gjort i fjor også. Det var lettere den gang alle kom og spilte bingo og vant kaffe, mens sigarettrøyken lå tykk i lokalet. Det var tider, gitt. I dag er bingo en app på telefonen. På årsmøtet kommer styret og kanskje en kverulant. Valget skjer gjerne ved at det er langt flere ledige verv enn villige hender. Etter valget har Reidar blitt både nestleder, oppmann for tre lag, kasserer, materialforvalter og kioskansvarlig. Og før lederen har hevet møtet, har Reidar i vanvare tatt på seg jobben som banemester og sporkjører også.

Etter siste krig satte engelskmenn og franskmenn seg ned og tegnet landegrenser i Midtøsten med linjal. Det så feiende flott og smart ut på kartet, men i praksis ble det mye kaos, fordi folkegrupper som ikke tålte trynet på hverandre, ble samlet i en felles kohort. I 1948 ble staten Israel opprettet, og siden den gang har det stort sett vært konflikter der nede. Mange har forsøkt å skape varig fred. De har ikke lykkes. Og nå skal vi altså pådra verden nok en evigvarende konflikt ved å forsøke å slå sammen idrettslag i Modum. Dropp det, og se på bidraget som vårt håndslag til verdensfreden.



Artikkeltags

Kommentarer til denne saken