Skismørning fra Åmot

Klenodier for skiløpere, skismørningen Ha-Gli, produsert av åmotingen Hans Ingelsrud.

Klenodier for skiløpere, skismørningen Ha-Gli, produsert av åmotingen Hans Ingelsrud. Foto:

Artikkelen er over 10 år gammel

En skismørning som hadde det slående navnet Ha-Gli.

DEL

MODUM: Alle vet at de berømte Hovdeskiene ble produsert i Vikersund, men hvor mange vet at en utflytta åmoting produserte skismørning?

Det går nok en gang mot vinter, og skientusiastene er like spente nå som hver høst om det vil komme snø.

Finn Ivar Sandum er i besittelse av en del esker av skismørningen som hadde det slående navnet Ha-Gli.

Sandum er inngiftet i ”Ingelsrudslekta”, og det var Hans Ingelsrud (1903-1994) som var ”halvparten” av det trolig ganske hobbypregede smøringskokeriet Ha-Gli.

- Vi hadde alltid tilgang på Ha-Gli, forteller Sandum, som har vært så lur å ta vare på en del pakninger.

Kollen-kjempe

Hans Ingelsrud bodde på Melumhaugen et par hundre meter nord for den elektroniske bommen på Damtjernveien. Han var en seig og god langrennsløper med styrken på de lange løp. I 1928 presterte han sitt beste ved å bli nummer fire på femti’en i Holmenkollen. Ingelsrud ble premiert en rekke ganger i Kollen.

Nummer tre i rennet ble Hagbart Haakonsen fra BUL, Oslo. Tidlig på 1930-tallet flyttet Hans Ingelsrud til Oslo og fikk arbeid på Aanonsens fabrikker på Grunerløkka, der det ble produsert alt fra kjøleskap til kjeler. Han meldte seg inn i BUL, og de to klubbkameratene Hans og Hagbart begynte så smått å produsere skismørning sammen.

Grammofonplater

De fleste skiløpere hadde på den tiden noen spesialiteter av ”himkok”, egenprodusert skismørning altså, og det hadde også disse to. Av Ha-Gli lukter det umiskjennelig av tjære, som alltid gikk igjen i ”koken”.

Ellers ble det iblandet harpiks, lanolin og salt. Sikkert også noen små hemmeligheter. Grammofonplater havnet også i kjelen der ingrediensene ble varmet opp. For produksjon av klister måte det sykkelslanger til.

Hans og Hagbart var ikke alene om å tilby skismørning.

Haavaldsen, Bratlie og andre produktnavn var å finne i sportshandlernes hyller.

Men da svenskene med grunderen Martin Mattsbo i Astra-Wallco under og etter krigen begynte å eksperimentere vitenskapelig med utprøving av skismørning, basert på syntetiske stoffer, var det i realiteten slutt for ”kjellerproduksjon”.

Astro-Wallco ble solgt til Norge der produktene fikk navnet Swix. De hadde lettkjennelige farger for forskjellige fører.

- Jeg fikk smøring av Hans på 1950-tallet og jeg tror ikke salget gikk noe særlig, forteller Finn Ivar Sandum. Når produksjonen opphørte, vet han ikke.

Om Hans og Hagbarts ”kok” fungerte på nullføre, det evige problemføret for skiløpere, er oss ukjent. Den gåten har selv ikke dagens smøringsprodusenter klart å løse.

Artikkeltags