Fra basar til dansegalla

Musikalske gutter: The Parrot's besto av Audun Berg (f.v.), Bård Sverre Fossen, Knut Olav Haugen, Arne Vidar Fragåt og Roar Grønland

Musikalske gutter: The Parrot's besto av Audun Berg (f.v.), Bård Sverre Fossen, Knut Olav Haugen, Arne Vidar Fragåt og Roar Grønland

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

«Det var en gang…» – ja, slik starter de fleste eventyr.

DEL

SpaltistDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. 

For snart femti år siden, en sein høstkveld på slutten av sekstitallet kunne vi som unge gutter realisere den store drømmen. Et nytt danseband var i sin spede begynnelse, og stoltheten var til å ta og føle på. Det første oppdraget ble avtalt. Honorar var forhandlet, og avtalen ble ett hundre og tretti kroner på deling for tre timers spillejobb. Den kvelden spilte vi tolv melodier om og om og om igjen – det var jo bare de tolv vi kunne.

Ja, kunne og kunne, men det var de tolv vi spilte. Det var en elevfest på Sigdal ungdomsskole og vi følte alle at verden lå for våre føtter og alt var klart for en dundrende musikerkarriere. 

Bare noen uker etter debuten ringte Kristoffer Strand fra Nerstad og ønsket dansemusikk på den årlige Røde Kors basaren. Vi takket selvfølgelig ja og tilbudet for å spille til dans nå var steget til helt vanvittige åtte hundre kroner. «Ærru gæææren?» En pengesum per mann som tangerte det vi fikk samlet for vår første opptreden. Er det til å undres over at vi alle så for oss mulighetene for en karriere? Lørdagen kom, og annonsen i avisen var altså ikke av de helt minste heller. Men, ja for det var altså et stort MEN. Det ble annonsert med basar og dans etterpå. Helt fint, men så hadde de skrevet: «Det unge band The Parrot’s». Katastrofe. Unge band? Pinlig – vi var tross alt snart femten år gamle! Rundt veggene i samfunnsalen ble det solgt lodder og på siste bordet i rekken kunne du få «en gjennomgang». Det vil si ett samlelodd som dekte alle gevinstene. Da dansen startet kom brillene nederst på nesetippen hos de rundt basarbordene, nå var det om å gjøre å få med seg hvem som danset med hvem.

En torsdagskveld kom presten på besøk til ett av bandets medlemmer. Jeg mener, – det kan jo være ganske seriøst når presten kommer på en torsdag!? Han ville ha en snakk med foreldrene og unggutten i dansebandet. Spørsmålet var om det var passende, ja kort sagt om det var helt tilrådelig at sønnen i huset ble konfirmert da han allerede spilte til dans på lørdagskveldene. Det var jo helt normalt at slike dansekvelder ventet du med til konfirmasjonsdressen skulle luftes i ukene etter «at du hadde gått og lest».   

Tidene endrer seg og de fleste av oss med den. I ungdomstiden på sekstitallet var det dansefest hver eneste fredag og lørdag. I julehelga alle dager unntatt første dag jul, da var det juletrepynting på samfunnshuset på Nerstad. Kvelden ble arrangert av ungdomslaget Tor. Ja, jo da, det ble vel litt fest og dans den kvelden også. Søndagskveldene, hele sommeren igjennom var det dans på idrettsplassen på Simostranda og for dem som var ekstra ivrige var det fest i Sylling på tirsdagskveldene.

Nok av spillejobber var det over hele Østlandet, men ett sted kom vi aldri. På de årlige Gubbefestene på Nerstad ville de ikke ha slik nymotens Sven Ingvars eller Gluntan, nei der ville de kun ha ordentlig musikk, nemlig Tutt Haugen og hans orkester. Gamle og unge festet sammen. En glimrende tradisjon ivrige eggedølinger nå har tatt opp igjen. Kjempeflott initiativ. Tradisjonen med at eldre og yngre kommer sammen synes å ha vært «helt sykt ute» over lang tid. Synd spør du meg, men det er jo ingen som spør meg om den saken. Jeg mener det er en kjempehyggelig tradisjon at flere generasjoner samles, men for all del, det kan også ha noe å gjøre med at skribenten denne lørdagen selv har passert de seksti.

Bygdefestene er færre, Strandefjorden Sommerteater er passé, og ungdommen samles på andre arenaer. På Nerstad arrangerer fortsatt ildsjeler dansegalla. Generasjonene samles og det er bra. Danseorkestrene nå til dags har en lang «raider», altså en liste over hva de forlanger av servering «back stages» og honoreres med «hundretusenvis» av kroner.

I Parrot’s sin første tid som danseband var det vaffel og saft i pausen. Jeg orker ikke engang til, men jeg ville ikke unnvært en eneste kveld!  

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken