Kultur, hva er nå det?

Idrettskultur: Håkon Brusveen var en grunn til at Bård Sverre Fossen kom seg igjennom barneskolen, mener han i hvert fall selv.
Foto: NTB scanpix

Idrettskultur: Håkon Brusveen var en grunn til at Bård Sverre Fossen kom seg igjennom barneskolen, mener han i hvert fall selv. Foto: NTB scanpix

Av

Firmakultur, ledelseskultur, kulturetat, kulturuka, kulturarrangement, idretts-kultur og ukultur. Ja, slik kunne jeg ramse opp ord bundet opp med ordet kultur.

DEL

En gang, et sted har jeg lest en definisjon på begrepet kultur. Den definisjonen lød: «Kultur er det som gir den enkelte av oss et rikere liv». Altså en meget vid definisjon. Det bør det også være siden vi alle er så ulike med hensyn til hva som gir oss glede og iver.

Det var sikkert ingen spøk å være lærer, men sannelig min hatt, det kunne være utfordrende å være elev også! På barneskolen hadde vi kanskje ikke så mange definisjoner av ordet kultur, men vi hadde et miljø for idrett. De fleste av oss har sikkert lest beretningen om Kjell Aukrusts bravader i hoppbakken. Nervøs og kald sto pjokken Kjell på toppen av bakken stiv av skrekk. Han telte «gule kremmerhus» og ble ikke klar for å sette utfor hoppbakken. Skisporten ligger liksom ikke helt for alle selv om denne lørdagens skribent er født i Vadsroa i Sigdal med krafthopperen Erling Kroken som den store helten. På barneskolen i femti og sekstiårene, ja da var ski en soleklar aktivitet for elevene selv om enkelte av oss ikke fikk tak på det der med ski, eller friidrett for den sakens skyld.

Bevares, mange var gode. Langrenn var en av de største aktivitetene vinterstid og når de store mesterskapene gikk på NRK Radio fikk vi høre innspurten gjennom skolens høyttaleranlegg direkte inn i klasserommet. Flere av lærerne våre var nok klart over gjennomsnittet interessert i langrenn og resultatene for de norske løperne. Selv drev jeg ikke idrettskarrieren lengre enn til å bli relativt middelmådig i kast av liten ball.

På ungdomsskolen var det derimot mer kultur (der var ordet igjen) for andre områder innen kulturbegrepet. Sang, musikk og teater, men det får bli en annen historie.

Men, altså tilbake til skisporet. En dag hadde det kommet læreren min for øret at min mor kom fra Vingrom ved Lillehammer. Det tok ikke lang tid før klasseforstanderen ville snakke med meg om den saken. «Kjenner du Håkon Brusveen» spurte han og hevet brillene opp i pannen. Som sant var sa jeg: «Jo da, Håkon Brusveen kjenner jeg, han bor i Vingrom» sa jeg stolt. «Der kommer mor fra». Den høyreiste og myndige læreren med lagerfrakk som arbeidsuniform ble imponert. Klassen fikk rede på at jeg kjente selveste langrennslegenden Håkon Brusveen. Konsekvenser, sier du? Nja… ikke mye. Ja, rent bortsett fra at jeg gjorde det litt bedre på skolen den vinteren. Ikke i langrennssporet, bevares vel, på ingen måte, men slik helt generelt.

I sommer fylte Håkon Brusveen 89 år. Den 15. juli ble skiløperen og NRK-mannens dag markert. Jeg hadde bestemte meg for en biltur uti juli og tok veien innom Vingrom for å besøke setra på slektsgården Gilberg, familie og venner. Samtidig bestemte jeg meg for å besøke Håkon Brusveen. Han har jo vært en god venn av familien gjennom mange år og jeg tenkte: Nå skal jammen Håkon ha en blomsterbukett, noen gode ord og en stor takk for at jeg i det hele tatt kom meg gjennom idrettsdagene som jevnlig ble arrangert på barneskolen.

Jeg ringte på hos Randi og Håkon i det koselige huset i Torpaveien med flott utsikt over Vingrom og Mjøsa. Den store skilegenden åpnet selv døren og jeg overbrakte mitt ærend. Jeg sa som sant var: «Håkon, nå vil jeg takke deg for at jeg i det hele tatt kom meg gjennom barneskolen» sa jeg og fortsatte: «Takk for det du gjorde den gangen på femti og sekstitallet som skihelt fra Vingrom». Den snart nittiårige, og fortsatt spreke skilegenden «skrasla» som de sier i Vingrom. Ja, latterdøren åpnet seg på vidt gap og han sa: «Dette e itte te å tru da’ma, det e fell itte helt riktig hell vil je vel tru!?» sa Håkon. «Jo», sa jeg, «slik var det, eller slik følte jeg det var» kunne jeg bekrefte.

Helter og idoler har gjennom alle tider betydd mye for mange. Det å være et forbilde for andre enten det er i kulturlivet, på skolen eller på andre områder er et undervurdert ansvar. Skilegenden Håkon betydde mye for meg, og det selv om jeg ikke hadde filla peiling på hverken skisportens kunst eller kultur, – hverken da eller nå.

Artikkeltags