Om 100 år er allting glemt!

KAFFEBESØK: I gamledager måtte man gå på kaffebesøk for å få vite «nyheter» om naboen og andre folk i bygda. I dag er det mye lettere å sende en SMS. Illustrasjonsfoto

KAFFEBESØK: I gamledager måtte man gå på kaffebesøk for å få vite «nyheter» om naboen og andre folk i bygda. I dag er det mye lettere å sende en SMS. Illustrasjonsfoto

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Ja, det sier et gammelt ordtak, men hva husker vi av det som var helt vanlig for femti år siden?

DEL

SpaltistDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi ungene hadde selvfølgelig hverken iPad, iPhone, Facebook, Podkaster, Instagram eller EasyPark som egen App på smarttelefonen. Noen hadde nok fasttelefon, og ringte det to ganger var det til dem bortpå Solhaug. Ringte det tre ganger var det til oss på Elvestrand.

Vi var selvfølgelig flere husstander på den samme telefonlinja. Og, vi ringte aldri etter kl. 21, det kostet mer å «bry» damene på telefonsentralen i Prestfoss etter den tid, så det var helt uaktuelt. Om verden går framover kan sikkert diskuteres, men at den endres, ja det er neppe et tema. «Slik er det bare» synger Øystein Sunde.

Verden kommer kanskje nærmere på oss i våre dager med alle nymotens kommunikasjonsmuligheter. «Før i tida» var det liksom ikke så vanlig å reise så mye, eller å bry seg så mye om hva som foregikk ute i verden. Vi kjente alt og alle rundt oss og var vel ganske fornøyd med det, i alle fall vi ungene.

Jeg får gjøre en annens ord til mine og si som en eldre dame fra Vestbygda i Eggedal som ikke hadde reist så mye uttrykte seg da hun kom utover «bigda» og møtte Kopsengslettas vide bredder: «Ja, nå får’n se å stor væla e!»

Tidene endrer seg og vi med den. Nå skal også Sigdal kommune få vei- og gatenavn, det er jo vel og bra. På femtitallet benyttet vi hverken veinavn, eller etternavn på bygdefolk i grenda eller i skolekretsen. Ja bortsett fra på lærere og innflyttere selvfølgelig.

Nei, vi, eller i alle fall jeg og de der jeg bodde, benyttet navnet på eiendommen folk kom fra. Mine naboer ble sjelden omtalt som Marie og Einar, eller Gunhild og Håkon, nei det var «oppå» Fjellheim og «bortpå» Lilleås som ble benyttet som navn i dagligtalen.

Skulle vi snakke med folk var det jo bare å gå «gardimellom», banke på døra i gangen og vente på at noen sa «kom inn». Jeg var veldig glad i å prate med folk – den gang som nå. Spesielt de litt eldre var og er mine favoritter. Jeg rusla veldig ofte bortover veien, gikk alltid innom Sundbakken hos Karoline, banket på og ventet ute i gangen. «Å, er det den karen som er ute og går?» sa Karoline.

Ja, det sa de alle sammen uansett hvilken dør jeg banket på, og jeg banket på nesten alle dørene ukentlig på veien fra Vadsroa, via Åsnes, Solstad, Plassan og opp til Øvre Reistad der tante og onkel bodde. «Du får nå komma inn» sa de alle.

Jeg hadde jo lært hjemmefra at litt beskjedenhet var på sin plass og svarte alltid «Å je får vel ikkje det, je får vel gå viare je!» Jeg hadde nok ikke ærend innom hos alle, det var det jo normalt at en hadde, det er sikker riktig, men du verden så godt dropsen av merket Kongen av Danmark smakte på veien videre. Enkelte ganger var det også kamferdrops i hjørneskapene rundt om hos folk flest, men det var litt mere sjelden.

Hadde vi ikke ærend, ja så gjorde vi oss et ærend, stort eller lite. Altså en grunn til å besøke folk. På den måten omgikk folk hverandre, snakket sammen om hverdagen, hørte nytt og fikk slått av en prat.

I dag sender vi ofte en SMS for å spørre om hvordan andre har det. Eller kanskje legger vi ut et bilde på Facebook i håp om å få minst 25 «likes» og på den måten få spredd nyheter og informasjon.

Kanskje burde vi i større grad heller banke på noen dører uten å ha noe annet ærend enn å slå av en prat, ja ansikt til ansikt spørre om hvordan det står til?

Enkelte ville nok bli overrasket, men jeg tror positivt overrasket og glade for å få en uventet visitt. Det skal ikke annet til enn en enkel kopp kaffe, litt tid å dele og et godt smil som takk for besøket.

Kanskje den som banker på har et ønske om å fortelle om «tingens tilstand», kanskje har den som får besøk behov for en liten prat. Kanskje har det flyttet inn nye naboer i området som kunne tenke seg kontakt med de «innfødte». Kanskje er enkelte helt nye i landet uten å kjenne noen som helst?

Ofte spør vi: «Hvordan står det til med deg da»? Men, er vi like interessert i svaret?

Husk Abraham Lincolns ord: «En fremmed er en venn du ennå ikke har møtt.»

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken