Gå til sidens hovedinnhold

Reisebrev fra Kreta: – Den dagen trur jeg du hadde tatt en raki for mye

Artikkelen er over 3 år gammel

Om du skulle slumpe til å velge Syden (trolig et av de største landa i Europa) som reisemål for en melkehvit kropp, kan jeg godt foreslå Kreta. En bra garantist for sol og god badetemperatur i ferien.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Tross iherdig innsmøring med solfaktor 150 (eller noe der omkring) forandres kroppsfargen etter noen dager. På engelskmenn bare til griserosa, med sterkt innslag av flassing noen dager seinere. Så det på nært hold i år, da mannen i naboleiligheten fra Bristol slumra noen timer i skarp kretasol. Bare han krumma stortåa så knirka det i nakkeskinnet. Engelskmenn utgjorde for øvrig flertallet på hotellet vårt, tett fulgt av hollendere og belgiere. Alle knoter gresk med pussige aksenter, og kan selvsagt orda for «skål!» og «god morgen» (yamas og kalimera).

Les også

Oljebarnets lille land

 

Innehaver av supermarkedet (Madam Mim) dreiv en butikk på størrelse med ei middels norsk spisestue og hilste overstrømmende på oss hver morgen (på gresk-engelsk). Godt fornøyd med salget av ferske tomater og rundstykker (pluss diverse) som tar helt av i sommermånedene. Hva Madam Mim (hadde samme sveisen) selger ellers i året, er et åpent spørsmål, siden den lille landsbyen Koutouloufari er nærmest utdødd i vinterhalvåret. Mulig hun håver inn penger på tilgodelapper, en noe merkelig tradisjon, spør du meg. Jeg måtte i alle fall betale, til tross for framvisning av lapp. Ikke store summen, men ordningen var litt spesiell.

 

Til og med restaurantene i Koutouloufari er stengt vinterstid, noe som virker ganske utrolig. De ligger tett i tett, og innkasterne og kelnere fra alle kontinenter kjenner deg selvsagt igjen fra før (sånn noenlunde) Spiser du gresk mat, blir du i alle fall mett. Kjøtt så mørt at det detter fra hverandre om du ser hardt på det, innbakte tomater og skåler med tzatziki. Store hauger på alle tallerkener, pluss gresk salat, som i seg sjøl utgjør et helt måltid. Alt avsluttes med et lite glass raki, som skylles ned av gjester og kelnere i fellesskap.

Kelneren på vår restaurant som bar det klingende navnet Puerto Rico (kanskje Nico), var en hyggelig kar som syntes at denne skribenten ligna på paven. Nå har jeg riktignok vært i Vatikanet, men kan ikke erindre hverken autografskriving, oppstandelser eller selfier når jeg traska igjennom Peterskirken. Nei, Nico (Puerto Rico) den dagen trur jeg du hadde tatt en raki for mye. En innkaster nede i Hersonissos, ønska oss velkommen til å hilse på vår danske landsmann inne i restauranten. Etter en liten justering av landegrensene, viste det seg at jenta som serverte hadde ei dansk mor. Men innkaster’n ga ikke opp så lett. Han studerte norsk ved universitet i Athen på andre året, og prata gresk, engelsk og (delvis) norsk i samme setninger resten av kvelden.

Les også

«Sørviss», det var i gamle dager...

 

Sirissene derimot prater ikke, men synger uavbrutt, i god tradisjon. Like tradisjonell er lukten av Kreta. En blanding av timian, eukalyptus og kloakk (i byene). Grekerne oppfant visstnok kloakksystemet, uten vesentlig forbedring på 2000 år. Kanskje Arkimedes var grunnleggeren, der han løp rundt og brølte «Eureka, eureka!». Løper gjør derimot ikke grekere flest. De går ikke heller, men kjører bil om forflyttinga bare er noen meter. Trafikkregler må væra ukjent for de fleste. Her er det dobbelt- og trippelparkering, motorsyklister og mopedister som passerer deg på høyre side, og drosjer (bare mercedeser) som gjerne kjører mot kjøreretningen og kappkjører med hverandre. Men, det skal sies, kjøring på greske småveier og fjellveier har sin sjarm. I de greske landsbyene kan du snegle deg forbi hushjørner, restaurantbord, stamgjester, kjøkkendører og inngangspartier med centimeters klaring. Møtende trafikk ikke er et problem. Det er bare å rygge og tute litt, eller fekte og gestikulere etter beste evne.

Som sagt, Kreta kan anbefales om du ikke har andre reisemål. Hyggelige folk, godt badevann, god mat og steikende sol. Godt jeg er gift med ei som tar gresk small talk på strak arm. For språket er stadig like gresk for meg.

Les også

Ett år som pensjonist

 

Kommentarer til denne saken