Gå til sidens hovedinnhold

Russ – da og nå...

I år har min edelsten vært russ. Så nå har jeg lært alt om å «rulle» og å «slippe».

Artikkelen er over 5 år gammel

Jeg var rødruss i 1986. Da holdt det med rød russedress, russelue og en bunke russekort. Ja, også en gammel Ford Transit da, kjøpt for tusen kroner, oppkalt etter onkelen til en av jentene på russebilen fordi han var så kul – og gikk under navnet «Dayfinn». Den var håpløs å kjøre og langt fra trafikksikker. Må gudene vite hvor den ble av da russetiden var over, men solgt ble den – for syv ganger det vi kjøpte den for: 7000 speilblanke kroner. I dag er kravene til fremkomstmiddel i russetiden adskillig høyere.

LES OGSÅ: Hvitkledde engler

Stum av beundring

Selvsagt fartet vi litt hit og dit, festet – og drakk både det som var godt og det som smakte jævlig. Det er mulig det er hukommelsen som svikter, men jeg kan ikke huske at vi brukte så mye tid og energi på planlegging av russetiden som man gjør i dag. Og når jeg ser kravene som stilles til dagens russekull når det gjelder hva de skal prestere på skolen, og hvilken innsats de legger ned, er jeg egentlig stum av beundring for hva de klarer, og for at de har fått tid til å være russ.

Men så var det dette med rulling og slipping da. Jeg skjønte ikke stort da min datter første gang snakket om å rulle.

– Rulle?

– Ja, vi skal ut å rulle.

– At det var…?

- Kjøre da, pappa. Rægge, liksom. Ikke vær så treig ‘a.

Rægge var gangbart i 1986 også. Men altså: Rulle er ordet for at russebilen fysisk beveger seg. Hjulene går rundt. Ergo; man ruller.

– Ok, jenta mi. Jeg forstår.

LES OGSÅ: Det Myrmel'n sa

Plenty med dugnad

Vi malte «Dayfinn» på russe- bilen, og var fornøyd med det. Og danderte noen logoer for noen lokale bedrifter litt rundt omkring. For det fikk vi noen småkroner. Ikke jobbet vi noe særlig dugnad heller. Nå koster russetid, russebil, -van eller -buss, klær, fest og moro et sekssifret beløp for enkelte. De jobber dugnad i Vikersundbakken, selger toalettruller, vasker hus og lemper ved. Dagens ungdom er sannelig flinke.

I dag holder det ikke å male «Dayfinn» på russebussen. Det skjønte jeg brått en dag.

– Hva skal du i helgen da, jenta mi?

– Vi skal slippe.

– Slippe…? Ehhh…?

- Logoen, vel.

– Logoen?

– Alle russebiler har egen logo, pappa. Vi bare mååååå ha det, altså. Som vi skal trykke på russeklærne og sånn, liksom.

– Men slippe…?

– Lansere, da vel. Litt sånn releaseparty, liksom. Skjønner’u?

– Ok. Jeg tror jeg skjønner.

Jo da, logo, fargerik og laget i spennende grafisk design – såpass må det være i 2016:

– Dritkult, sa jeg – og følte meg plutselig gammel.

Siste rest av krefter

Ingen hadde funnet opp russerevyen i 1986. Vi fikk gitt ut en russeavis og snekret sammen et russetog i siste liten. Og det var det. I motsetning til årets russekull, som laget en feiende flott russerevy i Modum kulturhus. Jeg var så imponert og stolt over dem at jeg måtte tørke en tåre i øyekroken da de mottok trampeklapp på scenen etter endt forestilling.

Russetiden nærmet seg slutten. Det bygget seg opp til 17. mai. Til russetoget. Når siste rest av krefter tas ut. Det begynte å bli for mye for en gammel russepappa. Så da møteinnkallelsen kom – til et møte i Europarådet i vakre Roma på selveste nasjonaldagen – var jeg kjapt frempå:

– Jeg får ikke sett russetoget. Sorry.

– Hvorfor ikke?

– Jeg skal ut å rulle.

– Hææææ? Rulle, pappa…?

- Ja, til Gardermoen. Må på jobb.

I går rullet jeg hjem til Vikersund igjen. Og det eneste jeg skal slippe i helgen blir en isbit i drinken, mens jeg nyter synet av Øståsen og Tyrifjorden fra terrassen.

God helg!

Kommentarer til denne saken