Når en statsråd må forlate Kongens bord

GLADE GUTTER: Nylig avgått fiskeriminister Per Sandberg (t.v.) og artikkelforfatteren i munter passiar på FrPs landsmøte på Gardermoen i mai i fjor.

GLADE GUTTER: Nylig avgått fiskeriminister Per Sandberg (t.v.) og artikkelforfatteren i munter passiar på FrPs landsmøte på Gardermoen i mai i fjor. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Mandag forlot Per Sandberg (Frp) plassen som statsråd ved Kongens bord. Han er selv skyld i at det ble slik. Men skal han bare huskes for en Iran-tur i kjærlighetsrus – med jobbmobilen i lomma? Det vil i så fall være trist.

DEL

Lørdagsspalten 

Ingen stiller seg likegyldig til den tidligere industriarbeideren fra Skogn i Trøndelag. Han kom nærmest som Espen Askeladd da han ble innvalgt på Stortinget i 1997. Han våget stille de enkle spørsmålene som gjorde eliten forlegen. Han ble en hardhaus og har alltid vært særdeles klart- talende, kjempet de tøffeste slagene, debattert energisk, vært både sint og glad, gått i krigen for det han har trodd på og aldri lagt skjul på hva han mener. Du blir gjerne elsket eller hatet når du har en stil som Sandberg.

Media har skrevet det meste om Iran-ferien og telefontrøbbelet allerede, så det skal jeg la ligge. Jeg tenker akkurat nå på de menneskelige sidene av dette. På Per Sandberg, på mennesker som står ham nær, på barn, familie og venner. Selv om Per Sandberg har vært ute mange vinternetter tidligere, kan det for de andre opp-leves som om det er den største vinterstormen som banker på når mediekjøret i en slik sak starter – og lever kontinuerlig og nærmest døgnet rundt i ukevis. Det kan være en høy pris å betale for at en av ens nærmeste er blitt toppolitiker.

Jeg har kjent og jobbet sammen med Per i ti år i storting og opp mot regjering. Han stiller høye krav, både til seg selv og andre. Han er dedikert, han vil lykkes, han vil skape noe. Internt var han gjerne den som så saker fra nye vinkler, tenkte nye tanker, fant gode løsninger. Alltid engasjert, noen ganger hissig og rød i panna, men venn og vel forlikt med alle straks diskusjonene var over. Det er også verdt å huske på at han var en av pådriverne i regjeringsforhandlingene etter valget i 2013. Han var konstruktiv overfor de andre partiene, og han var ikke minst løsningsorientert fordi han forsto at også de andre partene hadde behov for å få gjennomslag.

Per Sandberg har vært en annerledes politiker. Han har vært omstridt, både i eget og andre partier. Men han var alltid forsvareren av FrPs kjernesaker, han var vår ryggmargsrefleks og hadde solid støtte fra vårt velgergrunnfjell, inntil han bommet i sin Iran-tilnærming. Han liker å treffe folk fra alle samfunnslag, men hvit snipp og Armani-dress imponerer ikke Per, der han selv gjerne dukker opp med todagersskjegg og i jeans, når anledningen byr seg. Hard på utsiden, men myk på innsiden viste Per også mye omtanke for – og ga hjelp og støtte til – kolleger som sto overfor vanskelige utfordringer. Det er en side ved Per som bør huskes når journalister og kommentatorer nå forbereder hans politiske nekrolog.

Politikere er mennesker av kjøtt og blod. Vi har faktisk både følelser og ryggrad også, og noen som er glad i oss - tro det eller ei. Feil gjør vi alle sammen, noen små, noen større – og en sjelden gang grove, som for en statsråds del kan få store konsekvenser.

Per Sandberg har beklaget og tatt ansvar for sine feil ved å fratre som fiskeriminister. Han har også gått av som FrPs første nestleder. Det var riktige beslutninger. Men slik jeg kjenner ham, kommer han ikke til å sette seg i en osteklokke eller nyte sitt otium. Vi kommer til å se og høre ham i samfunnsdebatten også fremover. Per Sandberg hører til der, enten du liker det eller ikke.

Kanskje så denne Askeladden sitt Soria Moria i Iran? Det kunne ikke gå bra, men det var likevel ikke en slik sorti han hadde fortjent etter 21 års innsats i politikkens eliteserie.

Uansett hva folk måtte mene: Takk for laget, Per.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken