Mektige byggverk gir ro i sjelen

MEKTIG: Dette bildet av katedralen i Strasbourg ble tatt mandag kveld denne uken. Den er vakker utenpå, men enda finere innendørs.

MEKTIG: Dette bildet av katedralen i Strasbourg ble tatt mandag kveld denne uken. Den er vakker utenpå, men enda finere innendørs. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Har du noen gang latt deg imponere av byggekunst fra hundrevis av år tilbake? Solide byggverk i stein, høyreiste og vakre, bygd uten hjelp fra maskinkraften av i dag?

DEL

Lørdagsspalten Denne uken har jeg tilbrakt i Strasbourg i Frankrike. Det er der Europarådet holder til. Jeg tror det er 17. gang jeg er her en møteuke som valgt av Stortinget for å representere Norge, så jeg kjenner byen ganske godt.

Strasbourg er en by med cirka 277.000 innbyggere. Den har gjennom årene skiftet på å være under tysk og fransk herredømme. Det bærer byen preg av. Det er brune, tyskinspirerte og koselige kneiper - og det er fine, franske restauranter med hvite duker, der kelnere med stiv overleppe helst ikke vil svare om du henvender deg på engelsk.

Men det byen også har, er den fantastiske katedralen, tilknyttet den romersk-katolske kirke. Påbegynt bygget omkring 1180, med et kirkespir som strekker seg 142 meter over bakken. Det er omtrent dobbelt så høyt som kornsiloen til Felleskjøpet på Nedmarken i Modum, hvis jeg husker riktig. Frem til 1874 var katedralens spir verdens høyeste byggverk.

Utvendig er katedralen majestetisk, mektig, voldsom og vakker. Den er bygget, utvidet og endret gjennom flere hundre år - og besøkes årlig av cirka fire millioner mennesker. Orker du 330 trappetrinn, kan du bli med til en utsiktsplattform 66 meter over bakken. Tar du ytterligere noen trinn, er du 100 meter over brosteinen og på plass der kirkespiret starter. Utsikten er fantastisk - over Alsace-området og til Schwarzwald i Tyskland.

Hovedklokken, som både ringer til messe og markerer kvart-, halv- og hel time, veier ni tonn. Det blir lyd i slikt. Vakker lyd. Kirkeklokkene i Heggen blir småtteri til sammenligning, men de er gode å høre en søndags formiddag når jeg sitter på terrassen hjemme i vakre Vikersund.

Man trenger ikke være religiøs for å føle seg bergtatt i kirkerommene. For min del, gjennom mange reiser i fritid og arbeid, har jeg alltid funnet glede i å oppsøke dem. Byggverkene imponerer meg, stillheten bergtar meg.

Størrelsen, mektighetfølelsen; rommet i seg selv gir plass og mulighet for en stille stund, refleksjon og ettertanke. Ikke nødvendigvis fordi man tror, men fordi man i takknemlighet også erkjenner at noen har reist disse kulturskattene som storsamfunnet må passe på til evig tid. Uansett om stat og kirke er skilt i Norge, vil jeg arbeide for at staten skal ha et overordnet ansvar for å vedlikeholde denne delen av norsk kulturarv. Det handler faktisk om hvem vi er.

Det finnes utallige byggverk av andre formater enn kirker og katedraler, men det er noe eget med kirkebygg. Notre Dame-katedralen i Strasbourg er ett av dem, Kölnerdomen i Tyskland og den flotte katedralen i Wien, der Mozart både giftet seg og ble begravet, er et par andre.

Man trenger ikke tro - for å finne ro. For vi trenger alle en selvransakende stund - i møtet med oss selv, til å reflektere og tenke. For min del gjør jeg det gjerne i noen stille minutter - helt alene på en benkerad i Herrens hus.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken