Bekjennelse fra en mobilavhengig

VIKTIG DINGS: Jeg kan ikke huske sist jeg kjedet meg, skriver Mona Melanie Lindseth i sin bekjennelse om å være avhengig av mobilen.

VIKTIG DINGS: Jeg kan ikke huske sist jeg kjedet meg, skriver Mona Melanie Lindseth i sin bekjennelse om å være avhengig av mobilen.

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

De sier disse dingsene gjør oss dummere. Men jeg er jo alltid sammen med mobilen min og sammen er vi krutt. Så ille kan det vel ikke være?

DEL

SpaltistDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For bare noen uker siden fikk jeg meg en på trynet. Og det var min egen skyld. Vandrende på gata mens jeg scrollet på mobilen, gikk jeg rett inn i et trafikkskilt med ansiktet først. Smakk! Rimelig flaut. Jeg har blitt en sånn som vandrer som en zombie i den virkelige verden, med alt fokus i den digitale. Noen ganger trenger man et slag i trynet for å våkne opp.

Nå burde jeg skrevet et innlegg om hvordan jeg lærte en lekse denne dagen. Om å være mer til stede. Om hvordan jeg endret livet, ble flinkere til å legge fra meg mobilen og hvordan dette gjorde meg til et bedre menneske.

Beklager. Dette er ikke en sånn tekst. Sannheten er at jeg litt forfjamset gikk rundt skiltet, over gaten, og fortsatte å lese som den zombien jeg er blitt. For vet du hva, jeg er privilegert som lever i smarttelefonens tidsalder. Som lever med denne lille dingsen i hånden som gir superkrefter. Det skulle bare mangle at jeg lot meg distrahere av den.

En dings som for det første gjør meg mye bedre i matte enn jeg noensinne har vært. Som kan holde styr på alle småting slik at jeg kan bruke tiden min på annet. Alt fra togbilletter til syklus, hallo, hvor fint er det ikke at det tikker opp notification på mobilen som sier ifra at «PMS is coming up» - du kan til og med sette på alarmvarsling!

En dings som gir meg tilgang til mer informasjon og underholdning, rett i hånda, enn jeg kan finne i verdens største bibliotek. Jeg kan ikke huske sist jeg kjedet meg.

De sier disse dingsene gjør oss dummere. Men jeg er jo alltid sammen med mobilen min og sammen er vi krutt. Så jeg tror ikke alt var så mye bedre før.

Som før må vi klare å oppføre oss som folk, også når vi sitter bak en skjerm. Og vi må verdsette hverandre for alle de fine tingene som det ikke finnes et kommentarfelt under. Men ved å dele med andre blir sorgen dobbelt så lett å bære og gleden dobbelt så stor. Det gjør den digitale verden så bra. Så jeg trykker like, skriver en kommentar og oppfører meg som folk mens jeg rusler videre som en zombie på vei til jobb. En blid zombie som har svart seg igjennom mailen før morgenmøtet.

PS til mamma og pappa som leser dette: Jeg ser ikke ned på mobilen i trafikken altså. Lover.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken