Gå til sidens hovedinnhold

Sommerminner fra nærområdet

Artikkelen er over 5 år gammel

Den som trur at Sandakerjordet skjæreforening har lagt nebbet på hylla, må sannelig tru om igjen.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Etter en liten reorganisering framstår fjærkreene hissigere enn noen gang. Spesielt etter at naboen felte ei diger gran, og det ene reiret fikk nådestøtet. Men nabograna var ledig og der fortsatte spetakkelet.

Morramøtene starter ved sekstida, helst inne på terrassen, hvor slagplanen legges for all verdens djevelskap generelt og mattjuveri spesielt. Hva som blir igjen til småfuglene, er ikke engang verdt å nevne, noe jeg heller ikke gjør. Men småfuglene har annet å stri med. En spurvehauk på en snarvisitt forsyner seg selvsikkert av matfatet. Ei linerle som intetanende trippa rundt på plenen, gikk på en smell, som det så populært heter. Den linerla returnerte definitivt ikke til varmere strøk utpå høstslengen.

Bikkja her i huset, med det klingende navnet Snaps, har også sitt å stri med i nærområdet. Snaps er fra Kreta, og blanding av harabikkje og noen andre paringsvillige raser. Han er nå elleve år, flink til å tigge ved bordet, skal helst leike med en ullsokk, er redd sin egen skygge, og har innimellom et noe anstrengt forhold til dyrlegen.

To ganger har han havna i slåsskamp med nabobikkja som også forlanger enerett over Sandakerjordet. Dette har medført en intens bjeffing fra terrassen hver gang det passerer en bil. Spiller ingen rolle om det er tilfeldig besøkende, søppelbilen, eller folk fra hjemmesjukepleien. Hovedfienden Rask er nemlig observert i bil, og kan da i teorien befinne seg inne i hvilken som helst firhjuling.

En annen nabo har to hunnbikkjer som nettopp har hatt løpetid. Snaps skjønte det nok, men noen handlingens mann var han ikke. Til tross for at den ene bikkja la seg ned og bøy fram hele understellet sto han der ganske rådvill. Til dere som trur på norsk- kretanske valper i framtida, bare gløm det.

Ellers kler Snaps lesebriller, (ikke ulik min gamle lærer fra realskolen) nisselue, det norske flagg og Godsetbuff. Som igjen har medført at bikkja nå er en svoren Godset-tilhenger. I motsetning til naboen, stakkars mann, som av totalt ukjente grunner er RBK-tilhenger. Ja, ja, vi har alle våre laster å drasse på.

Apropos bikkjer. På campingplassen ved Stavern dro Anne Berit i gang kantklipperen. Den traff en bortgjømt hundepose i graset og fungerte som møkkaspreder. Campingvogna fikk en ny, glinsende brunfarge på ytterveggen og Anne Berit fikk flekkfeber på beina. I tillegg en liten dusj i håret samt en ekkel kladd rett opp i det ene neseboret. Dessuten fikk ektemannen ei real skyllebøtte for feil oppbevaring av hundeposer, mens hun blei beskyldt for dårlig gangsyn. Rundt grillen samme kveld, var familiefreden gjenoppretta.

La oss slutte der vi begynte, på hjemlige trakter og grevlingen som surrer rundt på Sandakerjordet. Den er voldsomt hissig på kveldsslengen, sloss med familiemedlemmer og graver intenst etter meitemark. Den spiser også brunsnegler, så hvis du er plaga av dem, kom gjerne og hent en grevling. Men, den forsvarer seg godt, og er ifølge forskerne tøffere i kjeften enn både hyene, svartbjørn og leopard. For å teste dette ropte jeg «Hallo!» til en som okkuperte plenen en lummer sommerkveld. Den svarte ikke, men prøvde tappert å voldta søppeldunken min, som oste av gammal surkål.

Fatter’n prøvde seg i sin tid som grevlingjeger, med null i utbytte. Derimot kverka han noen nebbete skjærer i ny og ne. Det minner meg om følgende avisinnlegg fra ei dame: «Skjærene har kongress på verandaen min ved 5-tida om morran, rett utenfor soverommet. Skulle gjerna kverka noen. Eks’n min skøyt dem mer enn gjerne, og det er forresten det eneste jeg savner med ham!»

LES OGSÅ:

Gatelangs for 50 år siden 

Dyr – menneskets beste venn?

Når'n er glad i bygda si ... 

Kommentarer til denne saken