Er alderdom et tabu og en skam?

Eldreomsorg: Mange opplever aldri å få den opptjente bonusen i livets siste fase, skriver Laila Strand i denne Lørdagsspalten og spør om alderdom er tabu eller skam?				              Illustrasjonsfoto

Eldreomsorg: Mange opplever aldri å få den opptjente bonusen i livets siste fase, skriver Laila Strand i denne Lørdagsspalten og spør om alderdom er tabu eller skam? Illustrasjonsfoto

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

«Gud hjølpe den som æ gamal». Slik lyder omkvedet i Kvenne Karis Vise. Den ble skrevet på midten av 1800-tallet, og tider har kommet og tider har henrullet siden den gang.

DEL

SpaltistDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi har fulgt tidsstrømmen og blitt en del av det vi kaller for utvikling. På godt og vondt. På det gode, i dette tilfelle, at de gamle ikke lenger kun skal ha sin Gud å sette lit til for å få hjelp i livets siste og skrøpelige fase. Vår Herres delegerte på jord representeres i dag av Statens helsetilsyn i samarbeid med de enkelte kommunene. Disse er igjen underlagt direktiver, lovparagrafer og pålegg om hvordan helse- og velferds Norge skal driftes. Men er kriteriene for sykehjemsplasser blitt så strenge og innviklede at sykehjemmene nærmer seg karakteren sykehus?

Vi har alle sett hjerteskjærende innslag på tv om gamle og syke som blir «kastet ut» av alders- og pleiehjem fordi de ikke oppfyller de nødvendige kriteriene for plass. Vi har sett ektepar som for lengst har feiret gullbryllup, men som ikke får være sammen den siste tiden de har igjen av et langt og godt samliv. Og vi har sett gamle og pleietrengende, sittende og liggende, i ventekø for å få den nødvendige og døgnkontinuerlige omsorg, hjelp og pleie. Men dagene er talte. Mange opplever aldri å få den opptjente bonusen i livets siste fase.

Vi er i mange tilfeller vitner til sosiale overgrep mot de eldre. Og for å sette overgrep inn i sin rette kontekst: Statistikken viser at pårørendes vold mot hjemmeboende eldre er i stadig vekst, og her ligger det dessverre også store mørketall. I sin ensomhet, sin fortvilelse og redsel, er det mange gamle som ikke har annet å klamre seg til enn håpet om å bli bønnhørt: «Gud hjølpe den som æ gamal».

Dagens eldre har satt grunnpilarene for velferdssamfunnet vårt. De er ikke kravstore, de har gjennomlevd krigen, de har stemt Arbeiderpartiet, de har forsaket, de har bygget landet igjen, de har betalt verdens høyeste skatter i sytti år, mens vi, etterkommerne, ikke klarer å gi dem verdige leveforhold når livet er på hell. Kanskje ikke så merkelig, i en verden der kun det perfekte tilstrebes.

Alle prognoser viser at behovet for sykehjemsplasser vil øke betydelig i framtiden. Og framtiden, den er allerede i morgen. For vi er ikke bare blitt flere – vi lever også lengre. Skal vi slite med den vonde følelsen av å være til bry? Skal vi skjemmes og ha dårlig samvittighet over at kropp og sinn er i forfall? Skal vi be om unnskyldning for at vi ennå ikke har sluppet grepet om livshanken?

Personalet ved mange av de tusen pleie- og omsorgssentrene rundt i landet vårt er underbemannet og går dessuten etter tidsskjema med knappe rundetider. Nei, de går ikke, de løper. Likevel må mange av dem med fortvilelse erkjenne at de ikke får gjort mer enn de aller nødvendigste av oppgavene de er pålagt. Og når dagen gryr og nattevakten går av, er det med tung samvittighet og viten om at viljen var der, men ikke tiden. Igjen måtte en av de gamle legge ut på den siste ferden med sin største fiende, ensomheten, som eneste følgesvenn. Tiden strakk ikke til for ei hand å holde i. «Gud hjølpe den som æ gamal».

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken