Gå til sidens hovedinnhold

Mammalivets overraskelser

Artikkelen er over 3 år gammel

Ut av komfortsonen og inn i virkeligheten. Det kjedelige og «det skal jeg i alle fall ikke gjøre»-tingene blir det morsomme. Det er visst slik det er å være mamma.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Jeg trodde aldri at jeg skulle tigge etter godteri hos fremmede. Jeg trodde heller ikke at jeg skulle ledes inn i fotballfristelse. Og jeg hadde ikke forestilt meg å skulle ofre alt. Så feil skulle jeg ta.

Mye kan en som foreldre bestemme, og jeg lar meg ikke styre av all verdens trender og nye påfunn. Verdiene mine er sterkt forankra i meg selv, men noen ganger må jeg altså legge verdier og innlærte normer og skikker til side. Spesielt når 7-åringen ber om å få gå «Knask eller knep» – fordi «alle andre gjør det». Jeg har ikke lenger hjerte til å finne på unnskyldninger på selveste halloween. Et år rømte vi til et badehotell og frista med vannsklier og barnedisko – noe som heldigvis utkonkurrerte tigging og masker. Men i år var tida moden. Vi skulle ut på tiggerferd.

Les også

Leve på forskudd

 

Fangsten blei solid, og jenta var selvsagt fornøyd. Jeg kan vel innrømme at det gikk bedre enn jeg hadde frykta. I det byggefeltet vi vandra rundt i denne siste oktoberkvelden, var det ikke mot normalt å gå utkledd og heller ikke mot normalt å dele ut godteri. Hvor mange kilo karameller folk hadde kjøpt inn, vites ikke, men det må ha vært minst 18 kilo - slik Pippi en gang bestilte. Det brant lys i utskårne gresskar, og det var stilige effekter på verandaer og i vinduer. Mens jeg gikk rett bak ungeflokken, skjønte jeg at jeg var helt «ute». Når jeg i tillegg får servert nyheter om at sju av ti barnefamilier går «Knask eller knep», går det opp for meg at jeg må legge verdiene til side og ta del i en - for meg - ny skikk. Det er klart at barna synes dette er gøy! Og folk i husa var fornøyde med besøk. Det så i alle fall slik ut. De slo av en prat med ungene, og de smilte og lo.

Før jeg ble mamma, gjorde jeg akkurat det jeg hadde lyst til. Reiste, studerte, jobba, sov, trena, var med venner. Livet etterpå har inneholdt flere små og mellomstore turer ut av komfortsonen.

Les også

Bekjennelse fra en mobilavhengig

 

Det er plutselig andre ting som også blir interessante. Fotball for eksempel. Jeg er (var) sports- idiot, og fulgte delvis med på fotball i barndommen og ungdommen. Jeg har likevel aldri ofra denne typen lærkule så mange tanker, bortsett fra da Rekdal var kald som en fisk og Flo dribla seg forbi brasilianerne. Men så skjedde det. Jenta starta på fotball i mai, og siden den gang har fotball vært gøy. Jeg trodde ikke jeg kunne la meg engasjere av barnefotball i en liten binge, men er det noe jeg blir rørt av, så er det fotballspillere som gjør turnøvelser på midtbanen, som har håret i munnen, fotballdrakta nedpå knærne, øynene et helt annet sted enn på ballen og som viser enorm glede – sammen.

Jeg ofrer alt, om jeg må. Da blir det vel også mer godteri i tiggerbøtta og flere heiarop halvveis over sidelinja i åra som kommer.

Les også

«Sørviss», det var i gamle dager...

 

Kommentarer til denne saken