Valget var like vanskelig for fire år siden, da jeg var en tiendeklassing med minst like mange interessefelt som jeg har i dag. Jeg har flere ganger tenkt at jeg gjerne skulle begynt på VGS på nytt etter dette. Jeg skulle begynt på en annen linje, ikke fordi jeg mistrives der jeg er nå – snarere tvert imot. Medier og kommunikasjon på Rosthaug har vært helt herlig, og jeg er så utrolig takknemlig for den opplevelsen det har vært (og riktignok fortsatt er).

Jeg vil bare ha alle disse opplevelsene og erfaringene på nytt, for eksempel på musikklinja – musikk er jo så gøy! Etter det så kanskje jeg kunne prøvd meg på Restaurant og matfag – jeg har alltid trivdes godt på kjøkkenet. Så kunne jeg godt tenke meg å begynne på idrettslinja – jeg trenger nok å røre litt på kroppen da, etter 19 år på skolebenken.

Dessverre, eller kanskje heldigvis, kan jeg nok ikke holde på sånn. Jeg er nødt til å bevege meg videre nå, finne et fagfelt, sikte meg inn, finne et mål. Det jeg vet, er at jeg vil gjøre noe gøy. Jeg vil kose meg i noen år til, møte nye mennesker, lære nye ting og skaffe meg masse livserfaring – samtidig som dette vel helst bør føre til en eller annen master- eller doktorgrad jeg kan bruke til å skaffe meg en givende, trygg og fast jobb med fet inntekt.

Som tidligere nevnt trives jeg veldig godt på Medielinja, og synes mediefagene er artige og spennende. Skal jeg satse videre innen dette feltet? Studiene har jeg jo alt fått en smakebit på, så det hadde jeg sikkert trivdes med… Men hva skal det lede til? Mediebransjen er tøff, skal jeg virkelig bruke så mange år på å satse der? Er det studiene, eller yrket som virker lokkende? Jeg er virkelig ikke sikker.

«Mamma du må hjelpe meg med å finne ut hva jeg skal bli»-setningen, funker i hvert fall ikke!

«Jeg tror du kan bli akkurat det du vil jeg Ingvild» er jo hyggelig å høre det, men det hjelper faktisk svært lite når problemet er at jeg ikke vet hva jeg vil bli. Etter spørsmålet om hva jeg skal studere, kommer spørsmålet om hvor jeg vil studere. Jeg har jo allerede prøvd meg på et High School-år i USA. Vil jeg tilbake dit? Kanskje jeg vil reise til et nytt land? Er det kanskje smartest å bare bli her hjemme i trygge Norge?

Utdanningstilbudet her i landet er jo absolutt ikke noe å klage på, og så får jeg attpåtil undervisningen helt gratis! Jo da, boutgifter, bøker og mat må man jo regne med – men sammenlignet med for eksempel universiteter i USA, blir det bare lommerusk. 500.000 kroner for å få seg en utdanning kan høres ganske mye ut… vel, prøv 500.000 per år! Det er nemlig der utgangsprisen ligger på ett av universitetene jeg har tittet på. Heldigvis er jeg nordmann og vil få 60 prosent avslag bare av den grunn, videre har jeg et ganske bra karaktersnitt og ville fått en del rabatt av det.

Men hvorfor skulle man ville bruke penger på å gå på skole i et land på andre siden av kloden, med en crazy president som kan irritere på seg en stein, når man kan oppnå den samme bacheloren eller masteren her i trygge, billige Norge? Jeg vet ikke, men det hadde jo vært spennende å prøve… Så, etter en doktorgrad fra USA kunne jeg jo kanskje tatt en doktorgrad i Norge og sammenlignet?

LES OGSÅ:

Er alderdom et tabu og en skam? 

Reisebrev fra Kreta: – Den dagen trur jeg du hadde tatt en raki for mye 

Oljebarnets lille land