Om musikkminner og pianotimer hos frøken Egebakken

Suksess i svarte skauen: Undertegnede arrangerte i flere år konserter på Myrespiten i Hokksund. Ideen fikk han under en Eric Clapton-konsert i Oslo Spektrum.			         Faksimile Drammens Tidende

Suksess i svarte skauen: Undertegnede arrangerte i flere år konserter på Myrespiten i Hokksund. Ideen fikk han under en Eric Clapton-konsert i Oslo Spektrum. Faksimile Drammens Tidende

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Helt siden jeg var liten guttefant på Vestlandet har jeg vært fenget av musikk. Ønskekonserten var et av høydepunktene å høre på omkring midten av 1950-tallet.

DEL

Spaltist

Vi var ganske tidlig ute og skaffet oss platespiller for 45-singler, og dermed avløse 78-tallerkenene. Første store singel for meg var «I love YouTube baby» med Paul Anka, for øvrig kjøpt i Kristiansand.

Som 8-åring syklet jeg 5 kilometer tur-retur for å ha pianotimer med en meget godt voksen frøken Egebakken i Egersund. Denne pianolærerinnen var meget streng, og skremte unge Asbjørnsen såpass mye at min pianokarriere varte bare i 7 timer. Er ganske sikker på at det ikke var noe stort tap for pianokunsten.

Så ble det flytting til Modum, og i 62-og 63-tallet eksploderte musikken med Beatles og alle de andre bandene. Det ble mange singelplater etter hvert assistert med tromming på skinnstoler med kjøkkenkniver med hvitt emaljeskaft, luftgitar og luftorgel.

I 1965 fikk jeg min første LP som var «Help» med Beatles. Jeg har i alle år vært Beatles fan. I en periode på Modum Realskole var vi fire gutter som hver lørdag satte opp liste over de 50 beste bandene, ti beste trommiser og de ti beste gitaristene. Jeg husker ennå de 10–15 bandene øverst på lista mi.

Så ble det Furumo og Folkvang på Geithus med mange flott opplevelser med kjente band. Et av beste bandene på Samfunnshuset var Morgans med Eigil Berg i spissen i 1968. På Furumo var det Vanguards og danske supergruppe The Savage Rose med den mystiske frontfiguren Annisette som huskes best. Savage Rose så jeg for øvrig på Drammens Teater i 2013, og Annisette var like mystisk på scenen som 1969.

Vi hadde hytte i Egersund på denne tida, og i Egersundsuka var mange år de største norske bandene til stede. Det var et kjekt øyeblikk for Ole Jørn Dokken og meg da vi etter konserten med Vanguards og Millie i 1966 gikk sammen og pratet med trommeslager Leif Hemmingsen på vei ned til sentrum etter konserten.

I 1972 skulle Deep Purple oppleves i Njårdhallen i Oslo sammen med to kompiser fra gymnaset i Hønefoss. Det ble en kjempekonsert med Ian Gillan i storform på vokal. Hjemturen ble imidlertid litt mere vrien. Vi ga blaffen i siste bussen til Hønefoss for å få med hele konserten, og etter vi stranda i Smestad i Bærum, var det å ta beina fatt. Planen var komme seg til Sollihøgda, og så stjele sykler og trille ned til Sundvollen. Heldigvis fikk vi stoppa ei drosje på vei hjem fra jobb. Han fikk resten av penga vi hadde og plutselig var vi i Hønefoss. Jeg skulle imidlertid til Vikersund. Hva gjør jeg? Ringte fatter`n kl. 02.45. Han kom, jeg var takknemlig, sliten med en stor musikkopplevelse rikere.

I april 1979 starta konsertene med store internasjonale artister i Drammenshallen opp. Artistrekka er lang og jeg var en flittig publikummer. Mange store øyeblikk og opplevelser, hvor 26. september 1989 kanskje er det som har festa seg best. Da starta Paul McCartney sin verdensturné i Drammenshallen. Jeg hadde ikke fått tak i billett, så svartebørsen ble løsningen. På plass i gågata i Sandvika en mandag kveld klokka 19.00 utafor Bergen Bank skulle jeg møte en kar i treningstøy. Følte jeg var med i innspilling av en dårlig detekivtime. Mannen kom, og jeg ble innehaver av billett. Pris kr 800. Ordinær kr 220. Hurra. Mens vi sto i kø for å komme inn gikk det rykter om falske billetter. Uroen spredde seg i køen, og lykken var kjennbar da jeg var innafor. Stas å være 12 meter fra McCartney.

På 1990-tallet ble jeg med å arrangere diverse konserter på forskjellige arenaer. Ideen til Romjulskonsertene kom under en Eric Clapton-konsert i Oslo Spektrum. Det var et spesielt øyeblikk i mitt musikkliv, så jeg ringte VG-fotografen som hadde tatt bilde av Clapton for å bestille det. Han var i Sør-Afrika. Dyr telefon, dyrt bilde, men det var det verdt. Ved en annen Clapton-konsert gikk jeg på Arne Næss Jr. ved konsertslutt. Han var venn av Clapton og var på vei til backstage. «Hils Clapton fra en skaufant fra Hokksund» datt ut av meg. Næss ble noe paff, smilte og nikket.

Musikk har gitt og gir meg mange fine og tankefulle stunder. Jeg er svært takknemlig for å kunne være med og formidle musikkopplevelser til publikum. For å si som min gode venn Henning Kvitnes sier: «Uten publikum stopper musikken».

Artikkeltags