Fremad mars!

Kaldt på mars: Arve Borge skriver om framtidige besøk på planeten Mars, og råder de reisende til å ta med både raggsokker og godt med vintertøy. Temperaturen på kveldstid kan fort komme ned i et par hundre minus.
foto: procero.com.mx

Kaldt på mars: Arve Borge skriver om framtidige besøk på planeten Mars, og råder de reisende til å ta med både raggsokker og godt med vintertøy. Temperaturen på kveldstid kan fort komme ned i et par hundre minus. foto: procero.com.mx

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Allerede i overskrifta kan det tyde på at trykkfeilsdjevelen er ute og går. Noe som også hadde vært fakta om den henviste til kompani B, 2. tropp på gamle Gardermoen i 1972.

DEL

SpaltistDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

På utmarsjer manglet det meste av takt og tone, og innmarsjer var vi aldri i nærheten av. På enkelte dager var det bare menig Slettbakk som gikk i takt (ifølge ham sjøl). Sersjant Skåruds evinnelige «Fremad marsj» (uttalt aaarrrsj) hjalp ingenting. Derimot hadde han mer glede av å kommandere lav åling i hengemyrer. Gleden var ikke gjensidig.

LES OGSÅ: Happy Norwegians?

Mye mer gledelig var det å traske rundt i Roma en brennheit sommerdag, hvor guiden, på en salig blanding av italiensk/engelsk la ut i det vide og breie om Colosseum i særdeleshet og Roma i alminnelighet. Også om krigsguden Mars, en gang Romas høyt aktede beskytter. Ikke bare mot tobeinte fiender, men også mot insekter som i uår glefsa i seg avlingene nesten før de kom opp av jorda. Mange romere var nemlig bønder, og ofra med glede noen såkorn, traktorer og et par skurtreskere for å blidgjøre Mars, så han kunne strø giftstoffer over lus og gresshopper som kom snikende oppover den spanske trapp. Hvordan Mars til slutt logga av vites ikke (i alle fall ikke av denne forfatter). Mulig han fikk et sverd i bringa eller et vådeskudd (med pil) rett i planeten. På denne måten oppsto planeten og måneden Mars i samme slengen.

Det er nemlig til Mars vi må dra om noen millioner år, helst før, for å bosette oss. Mars, som en gang var frodig og grønn (ifølge forskerne), er nå bare er en skygge av seg sjøl og knapt nok det. NASA-bilder viser en planet full av stein og sand, mens bildene på YouTube avslører forsteinede dyr (ukjente arter for meg), muligens pyramider og falleferdige steinhus på en sjaber grunnmur om du legger godvilja til.

Det gjør Teslagründeren Elton Musk som nå har satt seg i førersetet for å kolonisere Mars, siden jorda har mildt sagt dystre framtidsutsikter. Spørsmålet er om vi blir tatt imot av marsboerne med åpne armer om vi lover gull og grønne skoger, strøkne motorveier, jernbaner og endra infrastruktur. Her må man regne med opptøyer og steinkasting fra mars-boerne (stein har de jo nok av) og ingen spesielle velkomstklemmer fra vaffelsteikende beste-mødre. Mulig det går an å foreslå en vennskapskamp i fotball, på en dertil nærliggende grusbane. Skulle noen ha anlagt (mot alle odds) en grasbane på Mars er det bare å bøye seg i hatten.

Om en jordboer skulle utrope seg til innvandringsminister eller noe i den dur’n er jeg redd han får en del å stri med. Godeste herr Musk (spesialist i planeter og biler) foreslår et huleliv siden UV-stråling og spinkel gravitasjonskraft kan gjøre foruroligende ting på vinterbleike jordboere.

Sibir og Indre Mongolia virker mer forlokkende på meg enn et huleliv ute i rommet. Dessuten ville til dømes pizzabringer’n fått problemer med lovnad om ferdigvare innen et kvarter. Uten pizza stiller jo de fleste sterkt redusert. En pose medbrakt potetgull hjelper kanskje litt på humøret. Hva flyttelasset ellers skulle inneholdt er et åpent spørsmål. Mobilen er selvskreven, noen husdyr, passe med startkapital, Herbalifeprodukter og et par treningsvideoer. Husk raggsokker og godt med yttertøy om du skal gå en liten spasertur. Temperaturen på kveldstid kan fort komme ned i et par hundre minusgrader, så det gjelder å være litt føre var.

Er ikke Mars fristende nok, er det nok av andre planeter å velge i. Aberet er en noe lang og strevsom reisevei. Fullt så strevsomt var det ikke på de før nevnte utmarsjer på Gardermoen på 70-tallet, men av og til fikk selv menig Jensen nok. En sindig og tålmodig kar, men marsjtakt hadde han ikke. Etter å ha mottatt kjeft fra sersjanten gjentatte ganger stoppet han opp og brølte: «Du ser da vel for faen at det høyre beinet mitt går i takt!»

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken