Jeg nikket bekreftende. «Ja», sa jeg, «Jeg gikk veldig mye i barndommen, sykkel fikk jeg først da jeg var ti og moped har jeg aldri hatt», kunne jeg fortelle. «Nei, jeg mener», fortsatte han «alt går jo mye raskere nå enn før». «Jo» sa jeg, men ble samtidig litt usikker. «Selv synses jeg nok at jeg gikk raskere i barndommen enn i dag, men det kan ha noe med alderen å gjøre» sa jeg.

På veien hjem kom jeg til å tenke på noen episoder fra tidlig sekstitall hvor fjernsynet ble introdusert i Sigdal. Noen ytterst få hadde kjøpt TV til OL i Squaw Vally i 1960, flere hadde det på ønskelista til OL i Innsbruck i 1964.

Forleden dag ringte jeg selv til TV og El-kjeden superservice. com. Parabolen var i uorden. Det ble svart ganske hurtig i telefonen. «Trykk fire for TV, trykk to for hvitevarer» var meldingen som kom. «Om henvendelsen dreier seg om service, eller reklamasjon, trykk tretusensekshundredeogfire, eller ring tilbake seinere. Du kan vente på svar og du er nummer tjueto i køen, men rykker stadig framover» sa den muntre stemmen i andre enden av telefonen.

Nei, da var det enklere i gamle dager spør du meg. I vårt hjem var vi i «elektriker bransjen». Far var montør og en kveld ringte det fra Åmot Installasjon. Den myndige innehaveren, Thorvald Nordalen, ville gjerne snakke med far. De ble enige om at siden far reiste husimellom i bygda kunne han jo også by fram fjernsyn til folk. Slik ble det. Uken etter reiste vi til Åmot og fikk med to fjernsynsapparater hjem. Ett skulle benyttes slik at folk kunne bestille TV på prøve. Det andre ble montert hos oss slik at folk kunne komme innom å se.

Det gikk bare et par dager og utpå kvelden ringte den første potensielle kunden. Ja, folk ringte selvfølgelig på kvelden kan du begripe. På dagtid var jo folk på jobb. Far svarte at vi kunne komme på torsdagskvelden med TV på prøve. Da han sa «VI» skjønte jeg at det var meg han mente. Vi måtte være to.

Jeg hadde jobben med å stå ute i hagen med TV-antenna. Det å være hjelpegutt til en TV-installatør var ingen spøk. Mens jeg sto ute med snø til oppover lårene og med antenna på hesjestauren, satt husets folk sammen med far for å se på et uendelig laaaaaangt kåseri med forfatter og litteraturhistoriker Francis Bull. Det sies at han tok ordet i ung alder og beholdt det sammenhengene til langt opp i sin alderdom. Slik virket det da også for meg som sto ute i snøføyka for å søke etter de beste mottakerforholdene. Far skrudde fram og tilbake på knappene og undret seg over om signalene kom best inn fra Jonsknuten på Kongsberg, eller fra Tryvannstårnet i Oslo og om det i det hele tatt var forhold slik at de kunne ha fjernsynet på prøve de neste fjorten dagene.

Det nærmet seg OL i Innsbruck. Mange ville ha dette vidunderapparatet på prøve. Etter at OL-sendingene var over og fjortendagersperioden var slutt, måtte vi samlet vi inn igjen noen apparater husker jeg. Ikke vet jeg om det var mottakerforholdene som var blitt dårligere, eller om årsaken var at OL-sendingene nå var over for denne gang. Vi monterte mange apparater «på prøve» i årene som kom og etter fjorten dager tok vi alltid turen på nytt for å forhåpentligvis skrive en kjøpekontrakt.

En kveld kom vi til et eldre brødrepar ved sjutiden på kvelden, og de to karene satt i storstua ikledd dress, slips og hvit skjorte. Vi tenkte de to skulle bort den kvelden, men at de allikevel satt og ventet på at far og jeg skulle komme med kjøpekontrakten. Nei da, de skulle ikke bort. De hadde kledd seg for kvelden sa de. «Jammen», sa vi – «i finpussen?» «Ja», svarte den eldste av brødrene «Når vi sitter her og blir ønsket velkommen av selveste Inger-Lise Skarstein og vi ser henne, ja så ser vel hun oss også, og da vil vi da ikke sitte her i håndagsklea kan du forstå?»

Jo da, tidene endrer seg og vi med den.. Jeg er litt usikker på om verden har gått framover på alle områder. Endret, ja, men bedret? God TV-helg til dere alle!